Trygg som utrygg?

Brått er vi her. Tiden fra vi tok valget om å vie tre av de neste årene på fysioterapistudiet i Trondheim, til valget om hvor det o store turnusåret skal tilbringes, har rast av gårde som ingenting annet.

Publisert

Heldigvis har det sjeldent passet seg bedre å slenge ut ordtaket foreleseren alltid sniker inn når klokka er bikket langt over lunsj og det fortsatt er fire powerpointslides igjen; «tiden flyr i godt lag». Øyeblikkene har nemlig rast av gårde og her sitter vi. Ferdige med aller siste praksisperiode, i sluttspurten av siste året på skolebenken og kun en fis unna å skulle bli spredt over Norges land for å få på plass autorisasjonen vår. Akkurat nå føles veien fra usikker ufaglært til ansvarsfull fysioterapeut altfor kort.

Spør!

Min siste praksisperiode bestod i åtte uker på (den fantastiske) hjerte- og lungeavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim. I tillegg til navnet mitt og et lite flatterende portrett av ei nervøs frøken, står det «Fysioterapistudent» på St. Olavs-kortet. Sjeldent har ett enkelt tilleggsord vært mer betryggende. «Det stilles andre forventninger til dere i praksis nå på siste året», sier foreleserne og en eim av stress-svette fyller klasserommet. «Bare omfavn rollen som student og spør om alt du lurer på, det viser bare interesse», sier veileder i praksis og skuldrene senkes til bakkenivå igjen. Helst skulle jeg tuslet rundt på sykehuset med et gigantisk, blinkende skilt hengende rundt halsen «UNDER OPPLÆRING», men kortet får duge.

«Jeg er bare student, skjønner du»

Pasienten nikker forståelsesfullt og jeg anerkjenner aksepten med et smil. Scenen er min og jeg kan snuble, undre, spørre, prøve, feile, prøve på ny og likevel forlate rommet med hodet hevet. Det er studentrollens velsignelse. Alle menneskelige småting, forskjeller i gjøremåter og utfordringer med behandlingen overføres til forklaringen om at du er et uferdig produkt og skal trolig lære alt en ikke kan, ganske så snart. Panikken kommer imidlertid med erkjennelsen om at luksusen går mot slutten, og brått skal en stå til ansvar for fysioterapeuten man har blitt. Og alt hva rollen innebærer.

Skolen varer evig

Siste året på et studium innehar for mange en forventning om at mye av det meste skal være på plass. Fra første året på studiet starter etterspørselen om hjelp med den vonde korsryggen til venninna eller den gamle kneskaden til onkel. Folket fryder seg over en «fysioterapeut» i nærmeste omkrets, for her skal kroniske plager fjernes over middagsbordet og ødeleggende «muskelknuter» knas bort på vorspiel. Oppfatningen om hva fysioterapirollen innebærer og fagfeltet det omfatter har kanskje vist seg å være smalere for folk flest enn hva det er i realiteten. Øya står dermed som klinkekuler, bekymringsrynka popper og et gisp fyller rommet når jeg som tredjeårsstudent må innrømme at jeg ikke har svaret på alle helseplager ferskt i minnet. Uavhengig av om denne reaksjonen faktisk er tilstede eller hvorvidt det er et produkt av min indre panikk som tar overhånd, er følelsen reell. Det har seg slik at en av de største lærdommene jeg sitter igjen med etter tre år som fysioterapistudent, er hvor lite jeg kan og hvor mye jeg har å lære.

Likevel tripper vi smått nervøst og diskuterer oss imellom; når kommer den tryggheten vi beundret hos tredjeklassingene når de var studentassistenter for oss det første året? Når i alle dager kommer mirakelet hvor all verdens fysiokunnskap skal ramle inn som åpenbaringen selv, og alle spørsmål anses som spennende utfordringer fremfor bakholdsangrep?

Senk skuldrene – stå stødig

Fysiolivets harde sannhet er at den overdrevne tryggheten og kunnskapen sjeldent vil nå et subjektivt tilfredsstillende nivå. Dersom det skal overleves må vi rett og slett senke skuldrene i takt med forventningene og stå litt stødig der vi er. Muligens er det denne åpenbaringen man skal omfavne. Gjennom disse tre årene på studiet er kanskje det jeg har blitt mest trygg på nettopp å være utrygg. Det å gå usikker inn i situasjoner hvor jeg føler på å ikke strekke til, dog vite av erfaring at det stadig går fint. Det å ikke inneha all kunnskap og erfaring om verken patologi, undersøkelser eller tiltak, men likevel kunne bistå den som trenger det tilstrekkelig nok til at den føler seg både sett, hørt og ivaretatt. Studentrollen bør ikke brukes som en verdig unnskyldning for at man snubler noen ganger på veien mot erfaring. Heller er det en gyllen forklaring på det hele. Aller helst er det nok vi selv som trenger den konstante betryggelsen og bekreftelsen om at det vi gjør er tilstrekkelig, så la oss nå forsøke å eie denne uvitenheten og utryggheten. Det er langt ifra enkelt, ubehagelig kan det være óg, men det er en støyt vi må igjennom – hele hurven.

Navneskiltet sveiper kun ett år innom «turnusfysioterapeut» før «fysioterapeut»-tittelen trumfer. Ikke noe «nyutdannet» foran, kun en tittel som rommer ulikt avhengig av hvem som leser den. Så da kan vi jo velge; fortrenge usikkerheten i det stille og la det spise opp gleden over å kunne ta et steg inn i det beryktede «arbeidslivet»? Eller være ærlige om hvor vi er, snakke åpent om en felles følelse som samtlige har vært innom og stå trygt i at det utrygge ikke er så farlig likevel.

Det var som en staut pasient sa en gang jeg stotret frem at jeg «bare» var en fysiostudent:

«Det drit no æ i, du kan my meir enn mæ om herre kroppen læll.»

Vilde Holmberg Dalen Aas, 3.årsstudent FYSIO Trondheim

Powered by Labrador CMS