Praktisering av fysioterapi i en fremmed kultur

Vi har praksisplass på General Hospital i Livingstone, Zambia, som er et stort sykehus med egen fysioterapiavdeling. På avdelingen jobber 12 ansatte pluss studenter, hvor de deler på 6 behandlingsrom som består av 11 benker, et barnerom og et styrketreningsrom. Hit kommer pasienter som er henvist fra lege, og pasientene har et bredt spekter av sykdommer og plager. Fysioterapeuter, ergoterapeuter og ortopediingeniører jobber sammen i felles bygg som et tverrfaglig team. Uka er delt inn i ortopediske dager (mandag, onsdag, fredag) og nevrologiske dager (tirsdag, torsdag). 

Respons Network

I løpet av praksisoppholdet har vi også reis ut til en landsby der vi til sammen skal være i tre uker. Her jobber vi for en organisasjon som heter Respons Network, som skal hjelpe innbyggerne i landsbyen til å bli mer selvstendige og selvhjulpen. Vi drar rundt på hjemmebesøk til familier med spesielle behov og utfører undersøkelser og tiltak. De fleste pasientene vi har i landsbyen er barn med cerebral parese, noen barn med albinisme, og noen frakturer. Det er store avstander mellom hjemmene deres, så vi rekker 2-3 hjemmebesøk hver dag. 

Likt men forskjellig

Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente før vi reiste nedover, og mange stilte spørsmål om hvordan fysioterapeuter praktiserte “der nede”. Svaret på dette spørsmålet er ganske enkelt; veldig likt som i Norge, men med noen viktige forskjeller. Det som har vært mest interessant og annerledes å lære om er hvordan kultur innvirker på sykdomsforståelse, behandlingsteknikker, og pasient-relasjon mellom terapeut og pasient. I tillegg har vi lært utrolig mye om sykdommer som vi ser lite av i Norge.

Det har vært utfordrende å undersøke og behandle pasienter med sykdommer som vi kan lite om. I løpet av studiet har vi lært om de mest vanlige sykdommene i Norge, og hvilken rolle en fysioterapeut spiller i forhold til behandling av disse. De vanligste sykdommene i Zambia er HIV/AIDS, malaria og tuberkulose, og fysioterapi spiller en sentral rolle i behandlingen til slike pasienter. Vi har sett flere pasienter med ubehandlede infeksjoner som har ført til at barn får cerebral parese, og ubehandlede frakturer som har ført til store feilstillinger. De fleste i befolkningen oppsøker behandling når de blir syke, men ikke alle har råd til å reise til behandlingssted og betale for behandling. Vi har sett hvordan HIV senker pasientenes immunforsvar, og gjort dem disponibel for infeksjoner. Flere av disse har fått infeksjoner som har angrepet sentralnervesystemet, og er nå quadriplegiske. Det har vært svært viktig for oss å lære om hvordan tropesykdommer virker på kroppen, og hvordan virkninger medisineringen har. Denne kunnskapen er vi takknemlig for å ha selv når vi kommer hjem for å jobbe i Norge, på grunn av innvandringssituasjonen og at vi oppholder oss såpass mye i utlandet.

Witchcraft

Hvordan kultur innvirker på sykdomsforståelse er ett av læringsmålene vi har på studiet. Mange tenker kanskje at dette læringsmålet er ganske klart, men vi har opplevd at det er svært vanskelig å forstå både egen og andres kultur uten å få et skifte fra sin egen hverdag.

Det er altså vanskelig å forstå andres kultur uten å oppleve den. Hvordan zambisk kultur har innvirkning på sykdomsforståelse er veldig interessant, og kan være svært annerledes fra nordisk sykdomsforståelse. Et eksempel på dette er noe som kalles “witchcraft”, der pasientene som har blitt skadet eller syke tenker det er fordi noen har kastet en forbannelse over dem. Mange pasienter beskytter seg mot slik witchcraft ved å gå til en healer, som risser urter inn i huden på skadet kroppsdel. Om man ser flere små, sorte linjer på en pasient, er dette arr fra å ha vært hos en slik healer. Pasientene og deres pårørende trenger ikke nødvendigvis tro at dette vil gjøre dem frisk, men tradisjonen sitter så dypt hos noen at man ikke tør å la være. Det betyr heller ikke at de velger denne behandlingen over medisinsk behandling, men de gjør alt som kan gjøres for at pasienten skal bli frisk. I løpet av de fem praksisukene har vi sett disse linjene på barn med cerebral parese, slagpasienter, ryggpasienter, barn med klumpfot, frakturer, osv.

Liten empati

Relasjonen mellom terapeut og pasient, eller terapeut og pårørende oppfattes også som annerledes fra i Norge. Generelt oppfatter vi at det er liten empati for den syke og pårørende fra helsefagarbeidere. Fra studiet har vi lært viktigheten av trygging av pasienten, gi god informasjon, og hvordan vi kan være en god samtalepartner for pasienten. Her opplever ikke pasienter med store smerter noe “kjære mor”, og vi har vært vitne til at pasienter har blitt holdt nede mens terapeutene driver passiv tøyning. Ved behandling av barn drives også tøyninger og trening uavhengig av hvor mye barnet gråter, og mor tar ikke til seg barnet for å trøste det. Det tas altså ikke mye hensyn til smerte i løpet av behandlingen, men et viktig poeng er at å lindre smerte alltid er et mål for behandling. Formidling av informasjon fra terapeut til pasient og pårørende oppleves også som svært annerledes. Pasientene her har en mer passiv rolle enn vi er vant med fra Norge, og ofte vil ikke formidling av informasjon om pasientens tilstand være så sentralt i løpet av behandlingen. Pasientene stoler veldig på helsefagarbeiderne, og stiller lite spørsmål. Vi har opplevd at mødre forteller oss at de forventer at barna med cerebral parese skal bli kurert av behandlingsopplegget til fysioterapi, noe som sier en del om hvor lite informasjon de har fått om sykdommen.

Godt samhold og ny kunnskap

Foreløpig har oppholdet i Zambia gitt oss kunnskap vi ikke hadde fra før, om tropiske sykdommer, kultur, behandlingsteknikker og samholdet vi har med hverandre. Vi trives veldig godt sammen med kollegaene våre, og har også opplevd masse spennende utenfor praksis. Vi gleder oss til å fortsette de siste ukene, og til å sitte igjen med viktig kunnskap og gode minner. Hvis du er student og tenker på å dra på utveksling vil vi sterkt anbefale det.

Kamilla Marie Skoglund Ronessen og Våril Hofstad Jensen, FYSIO