For lett å få en diagnose?

Ytre hendelser og belastninger, ofte påført av andre mennesker, kan føre til at man får symptomer som kan tolkes som sykdom. Dette er jo en velkjent sykdoms-/skademodell for biomedisinen. Man får en sykdom, og denne sykdommen har en behandling som gis mer eller mindre uavhengig av personen som har disse problemene.

-Men er denne modellen alltid like hensiktsmessig for virksomheten psykisk helsevern? Og i tilfelle ikke, hva kan være alternative tilnærminger?, spør Skjerven.

Integrering

I opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008) var integrering og medborgerskap for mennesker med psykiske lidelser et uttalt mål. Brukernes behov skulle avgjøre hvilket tilbud som skulle gis, og de skulle gis ut fra et helhetlig menneskesyn. Målet var å få økt livskvalitet gjennom deltakelse i samfunnet, uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv.

Opptrappingsplanen ble avsluttet i 2008, og resultatene evaluert og oppsummert.

-Mye godt arbeid var utført, men hovedintensjonen om at pasientene i en helt annen grad enn tidligere skulle være aktører i sin egen behandlingsprosess, var ikke tilfredsstillende. Dette på tross av at brukermedvirkning var blitt nedfelt i lovverket, skriver Skjerven. Hun fortsetter med å stille spørsmål om det nå har blitt for enkelt å få en sykdomsdiagnose.

Alternativer

Kanskje det ikke alltid er hensiktsmessig å oppsøke lege og bli henvist til psykisk helsevern? Burde det etableres alternative løsninger for å dekke dette behovet uten at det trenger å utløse sykdomsdiagnoser?

Det er ifølge Skjerven problematisk at en stadig større andel av befolkningen blir definert inn i en sykdomsrolle. Det kan i seg selv være sykdomsfremkallende – ved at man fratar den enkelte ansvar og myndighet over eget liv.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2015. Les hele innlegget her.