Hvorfor velger foreldre andre behandlere for sine barn?

Jeg leser med stor interesse intervju med barnefysioterapeut Henriette Paulsen i bl.a. Fysioterapeuten og Facebook. Dersom faktagrunnlaget i A-magasinet stemmer, lurer jeg på hvorfor så mange velger andre behandlere enn fysioterapeuter for sine barn?

Publisert

Aller først: Vi må nok fremover være litt mer ydmyke, og ikke kalle alle andre terapeuter/ behandlingsformer for alternative. For eksempel har kiropraktorer med spesialisering på barn, så vidt jeg vet, mange års universitetsutdannelse innen dette emnet. Flere enn oss fysioterapeuter. Andre yrkesgrupper har godkjent utdannelse fra andre land. Hva vet vi om hva den utdanningen inneholder? Og det er (skal) ikke være forskjell på om barnefysioterapeuten er ansatt på sykehus, er kommunalt ansatt eller driver privat, med eller uten driftstilskudd.          

Er vi gode nok på markedsføring? 

Jeg opplever at foreldre har kjennskap til fysioterapi og de ulike spesialiseringene. Jeg opplever at vi fysioterapeuter er synlige på NFF sine nettsider, på kommunens nettsider eller egne nettsider og Facebook-oppføringer. Og i media ellers. Jeg opplever at det er kunnskap om oss fysioterapeuter på helsestasjonene og på legekontorene, og at disse informerer om oss. Men det er alltid en utfordring når andre yrkesgrupper skal vurdere om det trengs en henvisning til fysioterapeuter. Når jeg tenker meg om, har også jeg vanskelig for å henvise til andre. Jeg opplever at særlig små barn blir prioritert i kommunehelsetjenesten og privat praksis. Men om det skulle være ventetid, er det viktig å prioritere eller å samarbeide med andre som har kunnskap og tid. Jeg mener derfor at vi er gode nok på markedsføring. Folk vet om oss. 

Hva er det da som gjør at andre behandlingstilbydere velges framfor fysioterapeuter?

Jeg tror at mange foreldre selv har (god!) erfaring med andre behandlere, og derfor også velger disse behandlerne for sine barn. Hva tilbyr vi fysioterapeuter barna og foreldrene som kommer til oss?

Jeg opplever i min hverdag at noen foreldre forteller at de er avspist med en kort vurdering av sitt barn hos barnefysioterapeuten, og får beskjed om at det ordner seg. Bare vent og se. Men hvordan vet vi det? Hva er grunnlaget for å vente å se (er svaret evidensbasert?), og har man egentlig sett konsekvenser av det i ettertid? Har man ikke da gått glipp av en gunstig utviklingsfase hos barnet når man har ventet og ventet - og det mot formodning viste seg at det ikke ordnet seg? Er foreldrene fornøyde med det? 

Kan noe av forklaringen til at foreldre velge andre behandlere være: 

  • At barnefysioterapien ikke har et godt og systematisert undersøkelsesverktøy av spebarn og småbarn?
  • At barnefysioterapien har ikke noe/nok verktøy til å jobbe hands-on når det er nødvendig?
  • Er barnefysioterapeutene dyktige nok til å se behovene hos spedbarna, hvem som trenger litt oppfølging og hvem som trenger behandling (mer enn tilrettelagt lek)?
  • Er barnefysioterapeutenes kunnskap, råd og behandling mer evidensbasert enn informasjon og behandling som gis av andre behandlere?
  • Kan det være at barnefysioterapeuter gir for lite praktisk oppfølging? Og at dette gir frustrasjon hos foreldre?
  • Kan det være at foreldrene opplever at det gjøres ingenting eller lite med barnet hos barnefysioterapeuten (eller ut fra egen erfaring hos fysioterapeut)? Går man da heller til noen som foreldrene opplever gjør «mer»? 

Ja, vi kan nok alltid bli bedre på å opplyse og få frem hva vi som fysioterapeuter kan, og hva vårt fag består av. Men husk dette: Også ved å utføre et godt praktisk håndverk fremmes barnefysioterapien. 

Jone Strand Helgesen