Mening

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Pandemiens maraton - og den altfor lange sluttspurten

Dette er meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens mening.

Publisert Sist oppdatert
John Henry Strupstad
John Henry Strupstad

«Vi må komme oss gjennom maratonløpet. Sammen». «Sluttspurten gjenstår. Hold ut!»

Maraton. Kjenn på ordet. Spennende. Nytt. Brutalt. En utfordring! Men man bør være godt forberedt. Treningsgrunnlaget må være godt nok. Og distansen er 42,195km. Ikke mer – ikke mindre.

Energilagrene er fylt opp, formen er ok, og du er klar til å yte ditt for å komme helskinnet til mål.

Startskuddet går. Det føles greit. Ikke topp. Men ok. Gjennomførbart.

De første kilometermarkeringene passeres. Fortsatt med en spent følelse i kroppen. Det er rimelig lett. Ingen typiske tegn til tretthet. «Veggen etter 30km» er det mange som har advart deg mot. Du tror ikke det skal bli noe problem.

Ti kilometer. Lettere enn fryktet.

Femten kilometer. Fortsatt ikke spesielt sliten. Ligger på skjema, men det er ingen grunn ikke å øke farten litt.

Dropper den neste drikkestasjonen. Et par sekunder spart. Tankene flyr. Positive tanker. Dette blir noe å fortelle barnebarna om!

Halvmaraton passeres. En liten slurk vann. Er vel lurt. Men vent – kjente du et lite napp bak i leggen? Jaja, det kan vel skje den beste. Det kjennes tross alt lettere ut nå enn for et par kilometer siden.

Tjue-fem kilometer. Kjenner det litt? Sliten. Litt ør. Farten har gått ned, men fortsatt er du foran skjema. Så vidt. Kommer du deg forbi 30km-markeringen, er det jo bare spurten igjen. Pluss litt til. Den lange spurten. Tipper kreftene kommer tilbake innen den tid.

Tretti kilometer. Veggen? Du stopper litt. Bare et lite øyeblikk. Tar en ekstra slurk med noe energigreier. Kanskje spise noe også. Det hjelper. «Kom igjen, snart i mål», hører du fra sidelinjen. Hvem sa det?

Selvsagt, det er bare litt igjen. En slurk til nå, så er du i gang igjen. Raskere enn i sted.

Veggen.

Tretti-tre kilometer. Du sitter på kne i veikanten. Litt «rar» i hodet. Ikke noe alvorlig sikkert. Sliten. Kreftene er bare borte. Mulig du må bryte nå, men kjenner du ikke bryr deg. Samme det.

Tretti-fem kilometer. Hvordan kom du deg hit? Klokka er litt uklar, ser ikke om du fortsatt er på skjema. Halter deg bortover asfalten. Det var kanskje noen tilskuere eller funksjonærer som dytta deg videre for noen kilometer siden. I beste mening. Du holder det gående – litt til. Snart starter den lange spurten.

Førti kilometer. Alt er blankt. Hvor er du? Akkurat som om verden har stoppet opp. Reversert, liksom. Føler deg liten. Er en fyr som går ved siden av deg. Forstår ikke hva han sier, men hyggelig med selskap. Eller?

Førti-en kilometer. Der borte ser du noe som ligner på et målsegl. Langt der borte. Eller er det en illusjon? Stopp en halv. Var kanskje kilometermarkeringen en illusjon?

Hvor langt har du egentlig løpt? Er det langt igjen?

Du tar deg sammen. Løper igjen. Eller beveger deg. Nei vent litt – han fyren går fortsatt ved siden av deg. Virker som han forsøker å støtte deg – eller snu deg rundt.

Beveger du deg feil veg? Han snakker konstant, men du hører ikke. Er liksom i din egen lille boble.

Beina svikter. Du hører ei sirene, men skal opp igjen. Tror ikke du er i mål enda. Veiver vekk folk rundt deg. Krabber. Litt til.

Du har kommet langt. Men målseglet er ikke lenger i sikte.