Illustrasjonsfoto.

Et reddet liv skal også leves - nasjonalt løft for rehabilitering

Dette er meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatternes mening. Artikkelen er først publisert i Dagens Medisin.

Forfatterne

  • Adm.dir. Einar Magnus Strand Sunnaas sykehus
  • HF Klinikksjef Kathi Sørvig, Sunnaas sykehus HF
  • Forbundsleder Gerty Lund, Norsk Fysioterapeutforbund
  • Forbundsleder Tove H. Skyer, Norsk Ergoterapeutforbund

Rehabiliteringsfeltet er viktigere enn noen gang. Det blir flere pensjonister og forholdvis færre i arbeid. I tillegg er det mangel på helsepersonell. Samtidig redder vi langt flere etter alvorlig sykdom og skade. Men reddet liv skal også leves. Helsetjenestene må derfor i større grad utløse ressursene i den enkelte. Da trengs det et nasjonalt løft for rehabilitering.

Marte (18 år) kommer til Sunnaas sykehus for rehabilitering etter en ryggmargsskade. Hun er lam fra brystet og ned. Petter (42 år) er innlagt i sykehuset etter et hjerneslag. Hans fysiske og kognitive tilstand er svekket. Ingen kan si hvor bra han kan bli. Begge pasientene har fått akutt behandling av høy kvalitet. Når det gjelder videre behandling og rehabilitering, er det stor usikkerhet om hva som vil møte dem.

Ikke prioritert Marte og Petter vil trenge tverrfaglig rehabilitering over lang tid for å mestre sine nye liv på en mest mulig selvstendig måte. Det er målet til den enkelte pasient, og det er målet til helseministeren. De forventer at kommunene har innsatsteam, nødvendig fagkompetanse og god koordinering. Helse- og omsorgsdepartementets opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017 til 2019 skal nettopp bidra til at «kommunene settes i stand til å gi et godt tilbud i samsvar med befolkningens behov». Videre står det at «det er et mål at kommunene på sikt skal overta oppgaver som i dag utføres i spesialisthelsetjenesten». Planen er under evaluering. Foreløpige resultater viser ikke en styrking i tråd med målene. Statistikken fra bl.a. Norsk pasientregister viser nedgang i pasienter som mottar rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, og at færre pasienter får rehabilitering i kommunehelsetjenesten i 2018 vs. 2016. Fagfolk ikke fornøyde Fagledere som kommune-ergoterapeuter og -fysioterapeuter er heller ikke fornøyde med kvaliteten. På oppdrag fra Sunnaas sykehus gjorde Kantar i vinter en spørreundersøkelse om hvordan helseledere i kommunene oppfatter sitt tilbud om rehabilitering. Drøyt halvparten svarer at kvaliteten i «sin enhet» holder ønskelig nivå i «ganske stor» eller «stor grad». Det betyr at snaut halvparten (45 prosent) svarer at de «i noen grad»/«i liten grad» opplever at rehabilitering i deres enhet holder ønskelig nivå. Det er oppsiktsvekkende at en så stor andel av helselederne karakteriserer sitt tilbud på denne måten.

Færre får rehabilitering

Helsedirektoratet har nylig utgitt en rapport «Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten 2015–2019». Ikke overraskende viser rapporten at det er færre pasienter som får rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i 2019 enn i 2015. Videre viser den at færre får rehabilitering i sykehus, mens andelen som får rehabilitering i private institusjoner øker. Det er mye bra rehabilitering ved de private institusjonene. Men en slik dreining kan bety at rehabiliteringsmiljøene på sykehusene svekkes. Det påvirker muligheten for å få rehabiliteringskompetanse inn i akuttforløpet, noe som bidrar til å sikre gode forløp med kartlegging av rehabiliteringsbehov og overføring til riktig rehabilitering etter sykehusopphold. Vi trenger også robuste miljøer ved sykehusene for å sikre forskning og utdanning av bl.a. legespesialister.

Stor variasjon og mindre ambulant Helsedirektoratets rapport viser videre at det er stor variasjon i spesialisthelsetjenestens tilbud. I Helse Midt og i Helse Nord får hhv. 12,7 og 11,2 per 1000 innbygger slik rehabilitering, mens Helse Vest har en andel på 7,6. Forskjellene er enda større hvis utgangspunktet er hvert enkelt foretak. Foretaket med høyest andel behandlet 3,3 ganger så mange som foretaket med lavest rate.

Helsemyndighetene har ambisjoner om å videreutvikle og styrke den ambulante rehabiliteringen, her forstått som poliklinisk behandling som skjer andre steder enn på sykehuset. Dette er tydeliggjort i oppdragsbrevene til foretakene. Rapporten dokumenterer at «det trolig ikke har vært en økning i denne type aktivitet, snarere en nedgang».

Utvikling i feil retning For Marte og Petter betyr dette i klartekst at tilbudet om rehabilitering for å mestre egne liv er avhengig av hvor du bor. Videre kan vi slå fast at utviklingen går i feil retning: det ser ikke ut til at kommunenes tilbud blir utbygget, når færre pasienter får behandling i spesialisthelsetjenesten. Det betyr at rehabilitering er prioritert ned, til tross for alle gode intensjoner. Det Marte og Petter møter, er ikke likeverdige tjenester eller pasientens helsetjeneste.

Nasjonal plan Skiftende regjeringer har gjennom de siste tiår ment at det er viktig å prioritere rehabilitering. Som følge av ny teknologi og medisinske fremskritt redder vi nå flere alvorlig syke og skadede, som for eksempel overlevere etter kreft, hjerneslag og ulykker. Det betyr at mange vil ha behov for rehabilitering i årene fremover, også overlevere etter covid-19. WHO har rehabilitering som en av sine fremste strategier mot 2030. Vi ser ikke at norske myndigheter gir faget samme prioritet.

Vi støtter derfor det ferske representantforslaget fra stortingsrepresentant Nicholas Wilkinson m.fl. der

«1. Stortinget ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal kartlegge ulikhetene i rehabiliteringstilbudet i kommuner og spesialisthelsetjenesten, og komme med konkrete forslag til hvordan det kan leveres gode rehabiliteringstilbud basert på medvirkning fra brukere og pårørende, reduksjon av forskjellene i tilbudet, bruk av velferdsteknologi, samarbeid mellom primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste og andre velferdsaktører, og sikring av likeverdige tjenester i hele landet».

2.Stortinget ber regjeringen etablere en langsiktig tilskuddsordning for kommuner som gjennom nyskapende utviklingsarbeid legger til rette for rehabiliteringstjenester der pasientens behov står i sentrum, og der pasienten får et løp der tilbud er tilpasset og tilrettelagt sine behov.»

Marte og Petter og alle andre pasienter som trenger langvarig rehabilitering, fortjener at fagfeltet gis et skikkelig løft, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.

Powered by Labrador CMS