Angsten for kommunen
Et stadig økende kommunalt ansvar for helsetjenester bekymrer mange. Det gjelder kronikere og funksjonshemmede som trenger langvarig hjelp av fysioterapeut for å kunne leve aktive og gode liv. Og det gjelder pasienter som skrives ut fra sykehus – langt tidligere enn før – til svært varierende oppfølging i kommunene.
Har de grunn til å være engstelige? Ja, mener MS-syke Ståle Normann (47) i Bodø. Ja, vil også være svaret fra pasienter og pårørende som opplever at de skrives ut fra sykehus til nærmest ingenting.
Ståle Normann frykter at rehabiliteringstilbudet vil variere mer enn det allerede gjør når kommunene selv skal finne pengene. Han mener det er god grunn til å frykte den norske vegringen mot å øremerker midler, slik at prioriteringene ene og alene er opp til den enkelte kommune. Reaksjonene er også sterke blant funksjonshemmede over regjeringens planer om å gi kommunene ansvaret for formidling av hjelpemidler.
Denne typen reaksjoner er så vanlige, at vi fristes til å gi det en merkelapp: «Angsten for kommunen». At det er blitt slik, kan skyldes spriket mellom virkeligheten folk opplever på lokalt nivå, og det store bildet som de nasjonale politikerne forsøker å tegne. Mange glimrende politiske ideer og planer er blitt knust eller sterkt utvannet i møte med den kommunale budsjettbehandlingen.
Spørsmålet er hvilke spor vi om noen år vil kunne se etter Stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, Folkehelsemeldingen, Nasjonal helse- og sykehusplan (oktober) og den varslede opptrappingsplanen for rehabilitering. Vi håper det beste, for her er det mye bra!
Troen på det lokale selvstyret er veldig sterk i Norge. Den går som en rød tråd gjennom nesten all norsk politikk. Dette er den norske modellen på sitt beste – og sitt verste. En av konsekvensene er større ulikheter i tjenestetilbudet fra kommune til kommune enn politikerne liker å vedkjenne seg.
Det er mange gode nyheter i meldingen om primærhelsetjenesten som berører fysioterapeutene og deres pasienter. Virkelighetsbeskrivelsen i meldingen er også god, mener flere kommentatorer. Som at faglig kompetanse er mangelvare i kommunene, at ledelse ikke har hatt prioritet og at det foregår lite teamarbeid.
Bent Høie mener at større og mer robuste kommuner er nødvendig for å skape «pasientens helsetjeneste», med høyere faglig kvalitet. Det er også nødvendig for å oppfylle målene i samhandlingsreformen.
Dette er ikke problemer som kan løses på kort sikt, her trengs det både tid og styring. Mer penger og øremerking er ikke nok.
Vi venter i spenning, og håper virkelig at «angsten for kommunen» slipper taket. Nærhet er en viktig verdi, men gode helsetjenester kan ikke være avhengig av hvor du bor.
