Tilnærmingen til mangfoldet av utøvere og idrettsgrener innen paraidrett

Fagessay i Fysioterapeuten 9/2019. 

Fagartikkel

Hilde Gjelsvik, fysioterapeut, spesialist i manuellterapi (MNFF) og idrettsfysioterapi (MNFF). Olympiatoppen og Høvik fysioterapi. Hilde.gjelsvik@olympiatoppen.no.

Dette fagessayet ble akseptert 11. november 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.  

Funksjonsfriske utøvere som kjemper om deltagelse og medaljer i de olympiske leker er generelt blant de friskeste i befolkningen, og de oppsøker i hovedsak helseavdelingen på Olympiatoppen ved nyoppståtte sykdommer eller skader, eller som en del av helseavdelingens sykdoms- og skadeforebyggingsprogram.  

For å kvalifisere seg for deltagelse og muligheten for å kjempe om paralympiske medaljer forutsetter det at utøveren har en funksjonsnedsettelse som enten er medfødt eller ervervet. Dette gjør at de fleste av de paralympiske utøverne har hatt hyppigere kontakt med helsevesenet i kortere eller lengre perioder av livet. For enkelte kan det ha vært mange ulike helsepersoner involvert i oppfølgingen over mange år. 

Klassifisering

For å gjøre konkurransene i paraidrett så rettferdige som mulig, må utøverne gjennom en klassifisering. Denne er idrettsspesifikk og kan inkludere fysisk, psykisk og teknisk vurdering samt observasjoner i trening og konkurranse. Ut fra klassifiseringen i den enkelte idrett blir utøveren definert inn i en konkurranseklasse. Det er store variasjoner på hvor mange konkurranseklasser det er i de ulike idrettene. I parafriidrett er det hele 52 konkurranseklasser, parasvømming har 14, paraalpint har tre og i paraishockey vil alle som har en godkjent klassifisering konkurrere i samme klasse.

Det er ti kvalifiserte funksjonsnedsettelser innen de paralympiske idrettene: synshemming, nedsatt muskelkraft, nedsatt leddbevegelse, manglende lemmer, beinlengdeforskjell, hypertoni, kortvoksthet, atetose, ataksi og intellektuelt nedsatt funksjon.

Paralympiske sommerleker er et av de største idrettsarrangementene i verden med over 4300 utøvere fra 160 nasjoner som konkurrerer i 22 idretter. I Paralympics i London i 2012 og i Rio i 2016 har Norge vært representert i ti av 22 idretter. Vinter Paralympics er et betydelig mindre arrangement med i underkant av 600 utøvere fordelt på seks idretter, hvor Norge var representert i alle idrettene i Pyeongchang i 2018.

I de fire siste paralympiske leker hvor jeg har vært ansvarlig manuellterapeut har vi hatt utøvere med cerebral parese, ryggmargsbrokk, mikrokefali, anomalier og synshemminger som alle er medfødte funksjonsnedsettelser. Av de ervervede funksjonsnedsettelsene har vi hatt utøvere med ryggmargsskade, reumatisk sykdom, amputasjoner, hodeskade og degenerative muskelsykdommer i den norske troppen. 

Mangfold

Som manuellterapeut for paralympiske utøvere innen både sommer- og vinteridretter møter jeg et stort mangfold av utøvere og idretter. Hvis jeg for eksempel møter tre utøvere som konkurrerer i 100m sprint i parafriidrett kan det være store forskjeller i de idrettsspesifikke kravene for den enkelte av disse tre utøverne. Den ene utøveren kan ha en medfødt dysmeli eller ha gjennomgått en amputasjon og løper med en protese. Den andre kan ha en ervervet ryggmargsskade og konkurrerer i en racingstol, og bruker armene for å skape akselerasjon og framdrift. Den tredje kan være blind og har en ledsager som guider utøveren under konkurransen via et bånd de holder i. For min del blir møtet med disse tre utøverne fra samme idrettsgren som å møte utøvere fra tre ulike idretter. Forventet skadepanorama vil ikke være det samme, og mine råd for sykdom og skadeforebygging må individualiseres til den enkelte og ikke til utøverne som en gruppe.

For utøvere som benytter protese i hverdag og konkurranse er det viktig å huske på muligheter for gnagsår, infeksjoner, smerter og mekaniske problemer, i tillegg til andre idrettsspesifikke skadeutfordringer. I denne utøvergruppa er ortopediingeniørene en viktig fagperson og samarbeidspartner.

Utøveren med ryggmargsskade som benytter seg av en racingstol i parafriidrett har aktivitetshjelpemidler i form av sin vanlige rullestol og sin racingstol. Individuell tilpasning og riktig utstyr til den enkelte er viktig for å redusere faren for belastningsskader på ledd, muskler og hud. Skal jeg bidra til å optimalisere treningshverdagen til utøveren med ryggmargsskade bør jeg være klar over at de kan ha plager med spasmer som igjen kan føre til smerter, forstyrret nattesøvn, inkontinens, sår og kutt. Som følge av skaden kan naturlige funksjoner være påvirket, noe som kan kreve tilpasninger i trening og på reise.

En utøver som er blind, har i utgangspunktet det samme skadepanorama som en funksjonsfrisk utøver i samme idrett. Men forekomsten av akutte skader som følge av kollisjoner med personer eller gjenstander er høyere hos blinde utøvere. Det er viktig å tenke sykdoms- og skadeforebygging både hos utøveren og ledsageren, slik at ledsageren ikke blir den begrensende faktoren i en konkurranse.

En utøver som er avhengig av rullestol i sine daglige forflytninger og som konkurrerer i for eksempel rullestolracing i friidrett eller paraishockey, vil bruke håndledd, albue og skulder i både sin daglige aktivitet, i treningsarbeidet og i konkurranser. En skade i håndledd, albue og skulder vil på den måten kunne få stor innvirkning både i hverdag og idrett. Her har vi som fysioterapeuter en viktig oppgave i dialog med utøvere, trenere og annet støtteapparat i å forebygge skader.

Hva vil det å tenke forebygging av skader i overekstremitetene hos en rullestolutøver innebære? Er det tilstrekkelig med et program med øvelser som gjøres i forkant av styrke- og idrettsspesifikk trening? Eller er det nok å sørge for at utøveren er «sterk nok» i aktuelle muskelgrupper ut ifra et fastsatt testbatteri av øvelser? Svaret på dette spørsmålet er etter min mening nei. 

Samme skade – ulike tiltak

Hvis jeg tar utgangspunkt i to paraishockey-utøvere som har en ryggmargsskade på samme nivå kan tilnærmingen til skadeforebygging ha ulike elementer. Hvor lenge har utøveren hatt skaden og benyttet rullestol i daglig aktivitet? Kan utøveren ta heisen rett ned i garasjen og kjøre bil til trening, eller skal utøveren rulle på snødekte fortau opp og ned bakker til t-banen for å komme til trening? Hvilke krav setter eventuelle studier og jobb til armbruk og forflytninger gjennom dagen? Er det andre helseutfordringer som påvirker belastningen i hverdagen?

Her gjelder det å ha en god dialog med utøveren for å få forståelse av totalbelastningen i hverdagen, og hvor mye trening, hvilken type trening og hvilken intensitet i treningen som er optimal i de ulike periodene gjennom en sesong for at den enkelte utøveren skal få en god utvikling i sin idrett over tid. Dette vil også være viktig for å redusere antall dager med fravær fra trening og konkurranse på grunn av sykdom og/eller skade.

Ettersom paraidretten har et mangfold av utøvere med ulike funksjonsnedsettelser, og de idrettsspesifikke kravene innad i en idrett kan variere mye fra klasse til klasse, er Olympiatoppens sykdoms- og skademonitoreringsprogram en viktig kilde til å gradvis øke kunnskapen om de vanligste sykdommene og skadene som påvirker treningshverdagen til utøverne.

På Olympiatoppen er jeg som manuellterapeut en av flere fagressurser som samarbeider med utøver, trener og særforbund for å styrke den daglige treningskvaliteten, relasjonene i prestasjonsteamene og konkurransegjennomføringen i både olympiske og paralympiske idretter.  Etter at Stiftelsen Vi ble etablert i 2018, er det nå betydelig økte ressurser og fokus på paraidretten på alle områder; fra inkludering, rekruttering, bredde og til toppidrett (2). Målet er å gjøre de beste bedre, å gjøre de beste flere samt å utvikle morgendagens utøvere. Helse er en forutsetning for livskvalitet, og settes alltid foran prestasjon i arbeidet med utøvere på Olympiatoppen (3). 

Viktigheten av skreddersøm

En erfaring jeg har gjort meg sammen med trenere og fagressurser innen kraft/styrke og teknikk/motorikk er at mange av utøverne vi møter med funksjonsnedsettelser, og med asymmetrier mellom høyre og venstre side av kroppen, ofte har svært stort forbedringspotensial når det legges inn unilaterale øvelser og økt fokus på «den dårlige» siden. Er det sånn at utøvere, enten det gjelder olympiske eller paralympiske utøvere, har lettere for å jobbe med sine «svakeste sider» enn mine pasienter i privat praksis? 

Både ja og nei. Ofte ja, ettersom mange har satt seg klare mål med tanke på idretten. De jobber bevisst mot å nå målene sine. Og mange ganger nei. Da kan årsaken være sammensatt, og ikke alltid så lett å få tak i.  Jeg erfarer at det er lurt å bli godt kjent med utøverne for å vite på hvilken måte det er lettest å treffe med tiltakene til den enkelte. Hvilke erfaringer har utøveren med fysioterapeuter gjennom barne- og ungdomstid eller i rehabilitering etter skade? Hvor lenge har de drevet med idretten sin? Hvorfor driver de med idrett? Hvordan forholder de seg til sin egen funksjonshemming?

Noe av den viktigste lærdommen jeg har tatt med meg i de ni årene jeg har arbeidet med parautøvere i totalt 17 ulike idretter og enda flere konkurranseklasser, er at individualisering og «skreddersøm» av tiltak er helt essensielt. Enkelte av utøverne med medfødte funksjonshemminger som jeg møter, kan fortelle at de gikk fast til fysioterapi for trening og tøying fram til de var 18 år, og etter det var motivasjonen for fysioterapi lav. Motivasjonen for idretten de bedrev var stor, og for mange også preget av mestring og bevegelsesglede. Dette prøver jeg å ha i bakhodet når jeg begynner å jobbe med utøvere. Vi vet også at 33% av alle unge funksjonshemmede har dårlig helse, og 36% ikke har jevnlig sosial omgang (4).

Toppidrett handler mye om å jobbe med detaljer og «svake sider», men idrettsgleden er viktig på alle nivåer, og er en helt avgjørende faktor for å holde oppe motivasjonen over mange år. Idretten kan også få en avgjørende betydning for bedre helse og skape sosiale nettverk. For at utøvere skal prioritere å  jobbe med tiltakene vi foreslår og anbefaler, må vi som manuellterapeuter og andre fagpersoner klare å møte utøveren der han eller hun er akkurat nå. Vi må sette oss godt inn i utøverens totalsituasjon, og ha eller skaffe oss kunnskap om både funksjonsnedsettelsen og de idrettsspesifikke kravene. For at jeg og andre skal lykkes i formidlingen av sykdoms- og skadeforebyggende tiltak til utøveren og treneren må disse individualiseres og skreddersys til den enkelte i størst mulig grad. 

Fakta

Olympiatoppen har det operative ansvar og myndighet til å utvikle norsk toppidrett, og et helhetlig ansvar for resultatene i norsk toppidrett. Olympiatoppen har gjennomføringsansvar for Norges deltakelse i de olympiske og paralympiske leker.

Helseavdelingen ved Olympiatoppen tilbyr behandling av akutte idrettsrelaterte skader for toppidrettsutøvere på OL-/PL-nivå, senior- og juniorlandslagsutøvere. For øvrig bistår helseavdelingen særforbund og utøvere med forberedelser og gjennomføring av store mesterskap.

I samarbeid med særforbund og regionale nettverk skal helseavdelingen sørge for optimal medisinsk behandling for dagens og morgendagens toppidrettsutøvere og arbeide tverrfaglig for å forebygge sykdom og skader (4). 

Referanser

1. Olympiatoppen: https://www.olympiatoppen.no/page943.html 

2. Stiftelsen Vi: https://www.stiftelsenvi.no/prosjekter 

3. Olympiatoppen: https://www.olympiatoppen.no/om_olympiatoppen/organisasjon/strategi/olympiatoppens_strategiske_utviklingsplan/media53306.media

4. SSB: https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/unge-med-nedsatt-funksjonsevne-har-darligere-livskvalitet

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten