Den kompetente pensjonist

Fagkronikk i Fysioterapeuten 4/2015.

Odd Magne Lundby, fysioterapeut. omlundby@gmail.com. Denne fagkronikken ble akseptert 07.04.2015. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Vi blir stadig flere eldre, og prognosen for de neste tretti årene tilsier at denne aldersgruppen er den andelen av populasjonen som vil vokse mest, på bekostning av yngre, arbeidsaktive, «produktive» mennesker.

Med alderen kommer også slitasje og økt sårbarhet for aldersrelaterte, sammensatte lidelser, med påfølgende behov for helsetjenester (1). Kostnadene ved dette, samt uttak av pensjon, synes å gjøre pensjonistene til en gedigen utgiftspost for samfunnet, uten lett synlige gjenytelser. Så utfordrende er denne situasjonen, at pressen ofte velger å omtale den såkalte «eldrebølgen» i destruktive ordelag, som «eldre-eksplosjonen» og «The Silver Tsunami» (2). Samtidig vil de aller fleste av oss bli pensjonister, noen før, andre senere. Hvor motiverende er det å se frem til en inntreden i en stand som er en slik kilde til bekymring og katastrofetenkning?

Hvor «pleietrengende» er vi?

Sammenlignet med tidligere generasjoner pensjonister har man bedre helse, lever lenger, har bedre økonomi og utdanning (3). Mulighetene for kommunikasjon er markert bedre gjennom telefoni, fjernsyn, internett, tog, buss, bil og fly, noe som burde påvirke den sosiale aldringen i positiv retning. Hva «aldersrelaterte lidelser» angår, settes det i dag spørsmålstegn ved hvorvidt mange av disse plagene er relatert til alder, eller om det heller er knyttet til passiviteten som ofte kommer i alderens kjølvann. Dette er vesentlig. Kronologisk alder er det ikke lett å gjøre noe med, mens aktivitetsnivå kan påvirkes. «Aktivitetshåndboken», redigert av Roald Bahr, presenterer artikler som kaster lys over betydningen av fysisk aktivitet, kurativt som profylaktisk, i forhold til mange helseutfordringer (1). Det hevdes også at mange eldre aksepterer plager de kunne vært effektivt behandlet for, da «det hører med når man blir gammel». Følgelig lider en del mennesker av unødvendige plager (4).  

Tidligere omsorg har vektlagt å fjerne ubehag ved å avlaste pasientene

Dette fører til at de slipper å utføre aktiviteter som gjør vondt eller kan medføre risiko for skade, som f.eks ved fall. Intensjonen var god, men det har også påført pasientene en passivitet som progressivt har medført økt avhengighet. At det tar pleieren sekunder å knytte skolisser eller kneppe knapper, der pasienten bruker minutter, har gjort «hjelpen» mer tidseffektiv, noe man verdsetter i et samfunn der tid er penger. Denne påførte avhengigheten vil sterkt redusere pasientens mulighet for sosial deltagelse, men det er nå sterke krefter i gang for å rette på dette. «Aktiv omsorg» er et konsept der man søker å legge forholdene til rette for aktiv deltagelse på samfunnets mange arenaer, ikke minst ved å forsøke å rive ned det administrative skillet mellom helse og kultur (5, 6). Fysisk og mental aktivitet er essensielt i denne sammenheng, og profesjonelle ressurser er tatt i bruk der behovene og avhengigheten er størst.

Hva med de «friske», passive eldre?

Skal man la dem kjøre seg selv i grøfta og bli pleietrengende på et for tidlig tidspunkt, slik at de kan dra nytte av det profesjonelle helsehjelpeapparatet? Skal de bli drevet av et behov for «å gjøre noe», bare for å beholde et skinn av produktivt aktivitetsnivå (7)? Eller skal man stimulere dem i retning av å vedlikeholde sin status som «Friske eldre», og således redusere behovet for helsetjenester på ubestemt tid? Kun en femtedel av befolkningen utøver fysisk aktivitet i den grad helsemyndighetene anbefaler, og de eldre burde av flere årsaker være en utsatt gruppe (1).  «Friske eldre» kan kun i liten grad regne med høy prioritet hos helsevesenet, som har nok å henge fingrene i blant brukere og pasienter. Privatpraktiserende fysioterapeuter har gjennom rekvisisjonsordningen og takstplakaten meget begrenset mulighet til å drive profylaktisk arbeid, og folk som skal tilbake til arbeidslivet blir ofte prioritert.

Hvor finnes da ekspertisen?

Ekspertisen, som ikke allerede er profesjonelt knyttet til helsevesenets travle engasjement? Pensjonerte fysioterapeuter har rundt 40 års erfaring, der de har levd av og for fysisk aktivitet. En nederlandsk undersøkelse viste at eldre som fikk rådgivning ved hjemmebesøk av samme generasjon deltok i flere tiltak enn de som fikk besøk av yngre (8).  Hvem er vel bedre egnet til å stimulere sine jevngamle ut fra kunnskapsbasert viten og empiri? Fordamper denne kunnskapen ved fylte 67 år? Eller er de så utslitte at restkapasiteten er minimal? Er de allerede opptatt med andre gjøremål?  Er de så ensporet faglige at de ikke kan se aktivitet som en del i en kulturell kontekst? Hva er deres syn på alderdommen? For å få svar på noe av dette, sendte jeg et spørreskjema til 520 pensjonerte fysioterapeuter, som hadde epostadresse, og som fortsatt var medlemmer av Norsk Fysioterapeutforbund. Ett-hundre-og-tjueen av dem svarte, av hvilke ti prosent var menn.    

Litt enkel statistikk

Av informantene var 80 prosent under 72 år, 60 prosent hadde pensjonert seg for mindre enn fire år siden, 80 prosent hadde vært medlem av en eller flere faggrupper. Tretten prosent hadde tidkrevende pårørendeansvar, 99 prosent hadde en hobby/fritidsinteresse, 83 prosent bedrev fysisk aktivitet mer enn to timer i uka, og over halvparten av disse var fysisk aktive mer enn fire timer i uka. Femtitre prosent var allerede engasjert i frivillig arbeid, av disse var 75 prosent engasjert en til tre timer i uka (44 prosent) eller mer (31 prosent). Femtifem prosent mente de var godt orientert for pensjonisttilværelsen, 25 prosent «meget godt». Dette til tross for at bare en tredjedel hadde satt seg inn i hva NFF kunne tilby sine pensjonerte medlemmer. Av disse var det syv personer som meldte om udekkede behov i forbundets tilbud.  Nittisju prosent oppfattet pensjonisttilværelsen som positiv, av disse  var det 43 prosent som «veldig positivt». Femtito prosent opplevde sitt sosiale nettverk som «meget godt», 34 prosent som «godt». Over 95 prosent satt igjen med følelsen av overskudd ved dagens slutt. Femti prosent med «mye», 40 prosent med «litt». Åtti prosent viste interesse for å delta i forebyggende, frivillig arbeid, rettet mot friske eldre, men 50 prosent var begrenset til «litt», mens 22 prosent var «ganske interessert», og sju prosent var «veldig interessert». Sekstiseks prosent så på eldre som en ressurs i «stor grad», mens 24 prosent mente i «meget stor grad».

Lys fremtid

Det ser ut som om fysioterapeuter kan se fremtiden lyst i møte som pensjonister, ikke minst grunnet et høyt fysisk aktivitetsnivå, og et tilfredsstillende nettverk, et godt grunnlag for sosial deltagelse. Man får også inntrykk av at de fleste sitter igjen med en betydelig restkapasitet som kan komme omgivelsene til gode. Barnebarn, organisasjonsarbeid, frivillighet, friluftsliv, reiser og kulturelt engasjement går igjen i listen over hobbyer og fritidsinteresser. Kanskje burde vi være tilfreds med tingenes tilstand, og slå oss til ro med at vi, relativt sett, er heldige?

Men setter vi ikke da et betydelig lys under en skjeppe? Det finnes mye og god dokumentasjon på fysisk aktivitets betydning for vår helse, fysisk, som mental, og det samme gjelder effekten av frivillighet, både for utøver og mottager (1, 5, 9, 10, 11). Dagens system gjør lite for å utnytte den ressurs som finnes blant empiririke pensjonister, i dette tilfelle tidligere fysioterapeuter. Ut fra prinsippet at det er rimeligere å vedlikeholde enn å reparere, burde fysioterapeutenes innsikt i forebyggende virksomhet nyttiggjøres der den er tilgjengelig, selv etter at man har forlatt arbeidslivet. Behovet for stimuli finnes blant en stadig økende andel av populasjonen, de eldre. Det finnes mange og vesentlige samarbeidspartnere: Staten, gjennom Stortingsmelding 39 (12), kommunene gjennom KS, som ønsker innovativ tenkning i forbindelse med deres økende omsorgsbehov i tiden som kommer. Pensjonistforbundet gir i sitt handlingsprogram uttrykk for at eldre skal hjelpe eldre, og NFF har programfestet at de skal profilere fysioterapi som avgjørende for å løse helsepolitiske utfordringer.  Burde man ikke tilrettelegge for koordinering av ubenyttet fysioterapikompetanse innen NFF, og allerede eksisterende mottaksordning i kommunen gjennom frivilligsentralene, rådgivningstjenesten for eldre, og frisklivssentralene? Da kunne de av pensjonistene som hadde lyst, kapasitet og anledning benyttes optimalt, og utgjøre en gedigen gavepakke: Den Kompetente Pensjonist! 

Referanser:

1. Henriksson, J. mfl. (2009) Aktivitetshåndboken: fysisk aktivitet i forebygging og behandling. [Oslo]: Helsedirektoratet.

2. Lundgren, A. S. L. K. (2012) The baby-boom is over and the ageing shock awaits: populist media imagery in news-press representations of population ageing. I: IJAL International Journal of Ageing and Later Life, 6(2), s. 39-71.

3. Daatland, S. O. og P. E. Solem (2011) Aldring og samfunn: innføring i sosialgerontologi. Bergen: Fagbokforl.

4. Johnson, M. L. mfl. (2005) The Cambridge handbook of age and ageing. Cambridge: Cambridge University Press.

5. Disch, P. G. o. L., G (2012) Aktiv omsorg, 6: Senter for omsorgsforskning.

6. Baklien, B. og Y. Carlsson (2000) Helse og kultur: prosessevaluering av en nasjonal satsing på kultur som helsefremmende virkemiddel: NIBR.

7. Ekerdt, D. J. (1986) The busy ethic: Moral continuity between work and retirement. I: The Gerontologist, 26(3), s. 239-244.

8. Eide, L.C. (2010) Trygge eldre- et prosjekt for fremtiden. Ergoterapeuten 03/2010/53 Temanummer om folkehelse.

9. Säfvenbom, R. (2005) Fritid og aktiviteter i moderne oppvekst: grunnbok i aktivitetsfag. Oslo: Universitetsforl.

10. Knutsen, M. S. m. f. (2005) Kulturelle virkemidler i behandling og folkehelsearbeid. I: Tidsskrift for Den norske lægeforening, 2005(24).

11. Settersten, R. A. og J. L. Angel (2011) Handbook of sociology of aging. New York: Springer.

12. St. meld. Nr. 39 (2006 – 2007). Frivillighet for alle.

Powered by Labrador CMS