Bindinger, interessekonflikter og resirkulert fysioterapi

Knut Stensen, fysioterapeut, Certified Neurac Provider. Kstensen@online.no

Tom Arild Torstensen går i Fysioterapeuten nr. 7/14 i strupen på Redcord og slyngetrening. Hans innlegg fortjener noen kommentarer.

Bakgrunnen min for å kommentere Torstensens innlegg er lang fartstid som kliniker og tidligere idrettsutøver. Jeg er utdannet ved Norges Idrettshøgskole og Fysioterapihøgskolen i Oslo. Som utøver og kliniker er jeg godt kjent med Medisinsk Treningsterapi (MTT). Tidlig på 1990-tallet kom firmaet Nordisk Terapi (Redcord A/S siden 2007) med sin TrimMaster, senere TerapiMaster, og nå Redcord på banen. Vår praksis kjøpte det første slyngeapparatet høsten 1992. I begynnelsen tenkte vi kun å bruke slyngen til avlastning/avspenning – å trene i den var ikke formålet med anskaffelsen. Vi fortsatte å bruke MTT og Norsk Sekvens i rehabiliteringen.

En solskinnshistorie?

Vi var skeptiske og nysgjerrige på disse tauene, og begynte å utforske dem med tanke på trening. Vi ble overrasket over effekten. Spørsmålene vi stilte var: Går det an å få bedre styrke, utholdenhet, balanse og koordinasjon av å trene med egen kroppsvekt i ustødige slynger, uten smerte og med fullt fokus? Ja – det var og er vår erfaring.

I årene etter 1992 har vår praksis brukt slynger mer og mer i rehabilitering og trening av pasienter/klienter. Jeg ser at slyngetrening er effektivt, og kommuniserer mine erfaringer til kolleger. Mange mennesker opplever slyngetrening som enten en flott erstatning for vekter/maskiner eller som et supplement. Mitt råd er: Vær kritisk, men åpen. Lytt, prøv, erfar og konkluder. Du er eksperten på egen kropp – ikke terapeuten din.

Interessekonflikter? Jeg underviste i ca. ti år studentene ved fysioterapiutdanningen i Tromsø i bruk av slynger, samt holdt kurs for daværende Nordisk Terapi i årene 2004-2006. I samme periode var jeg med i det som ble kalt «Den norske lærergruppen i slyngeterapi». Siden 2007 har jeg ikke hatt oppdrag for Redcord, men har holdt meg oppdatert på utviklingen innen nevromuskulær trening, og har gjennomført hele kursrekken.

Jeg oppfatter meg selv som faglig oppdatert, og jobber i tråd med Evidence Based Medicine – der pasientens erfaringer veier like mye som min kliniske kunnskap og det vitenskapen bringer på banen. Og ja, jeg leser vitenskapelige artikler!

Om bindinger og interessekonflikter

Torstensen, du kritiserer studier der det forskes på effekt av slyngetrening – og beskylder Redcord for «en lettvint holdning til vitenskap – som ikke er annet enn markedsføring».

Da er mitt naturlige spørsmål til deg: Kan det kanskje tenkes at du har bindinger eller en lettvint holdning til vitenskap? De fleste studier som er publisert angående effekt av MTT har deg som medforfatter. Samtidig driver du ditt eget firma – Holten Institutt for Medisinsk Treningsterapi. Siden du hevder at Redcord bedriver lettvint vitenskap og markedsfører seg selv – kan jeg stille deg det samme spørsmålet. Driver du lettvint vitenskap for å «selge» konseptet MTT?

Jeg anbefaler leserne av Fysioterapeuten å logge seg inn på Lorimer Moseleys www.bodyinmind.org. Der er Torstensens og kollegers studie om patellofemorale smerter omtalt under overskriften: «Medical Exercise Therapy breaks the chronic pain cycle, even in the longer term, in patient’s with persistent anterior knee pain». I bloggen under artikkelomtalen er det en interessant meningsutveksling mellom Torstensen og den amerikanske fysioterapeuten John Ware der Torstensens egne bindinger/forskningsbias problematiseres. 

Om «nygamle» konsepter

Du snakker om å ha ført MTT fra det biomedisinske til det biopsykososiale paradigmet i forståelsen av langvarige smertetilstander, derfor begrepet Kognitiv Rehabiliteringsterapi (KRT) – og i din egen bok «The Mirror Book» fra 2014 skrives det om forfatteren: «KRT er et nytt konsept som første gang ble presentert for fysioterapeuter i 2010».

David Butler og Lorimer Moseley utga boka «Explain Pain» i 2003, og samme år ble det første «Explain Pain»-kurset holdt. Siden har kurset blitt utviklet i tråd med ny kunnskap innen smertefeltet.

Begrepet biopsykososialt ble første gang brukt i 1977 av den amerikanske psykiat-eren George Engel i «Science». På slutten av 90-tallet brakte David Butler begrepet inn i fysioterapiens verden.

Tusen takk...?

I mange år brukte du, Tom Arild, faksimiler av forsiden på bøkene «Explain Pain» (2003) og «Painful Yarns» (2007) i kursannonsene dine, og anbefalte bøkene for kursdeltakerne. Flott!

Da er det for meg ganske underlig at du nesten klarer å unngå å omtale David Butler og Lorimer Moseley i «The Mirror Book». I forordet takker du mange for idéer og inspirasjon, men de to som har ledet an i forsk-ningen og utviklingen av «Explain Pain», og det biopsykososiale paradigmet omtales ikke med ett ord.

I boken din er det åtte sider med referanser. At du bare har fått med deg to referanser fra Moseley og ingen fra Butler er interessant.

Raushet lønner seg

Da hjelper det ikke at du på den ene plakaten din, «Smertens fysiologi», henviser til «Explain Pain» og at du på side 20 i boken din gjør det samme. I Fysioterapeuten nr. 4/11 blir du stilt til veggs av manuellterapeut Svein Kristiansen som kritiserer deg for å kopiere, låne og presentere andres arbeid uten rettmessig kildehenvisning. Det fant du både krenkende og meget uprofesjonelt i ditt tilsvar.

Slynger er for meg et svært nyttig verktøy, og jeg integrerer slyngetrening og nevrobiologisk kunnskapsformidling/smertevitenskap (les: «Explain Pain») i min praksis. Etter å ha jobbet i mange år med MTT og Redcord er det for meg ganske åpenbart at slynger er et mer nyttig verktøy enn vekter.

Jeg betviler ikke et øyeblikk at du har gode erfaringer med MTT og KRT, og at du lykkes med formidlingen. At det finnes mange «veier til Rom». Dette kan vi sikkert begge skrive under på. Litt raushet overfor andre er imidlertid aldri å forakte. Vi er så få fysioterapeuter at vi burde heller prøve å snakke og skrive hverandre gode.