(re)habilitering. Terapi. Tilrettelegging. Verdsetting.

(re)habilitering: Terapi. Tilrettelegging. Verdsetting.

Av Solvang, Per Koren

Forlag: Fagbokforlaget

Sider: 240

ISBN: 978-82-450-2372-5

Bokanmeldelse

Bokanmeldelse i Fysioterapeuten 1/2020. 

 (re)habiliteringens ABC – mikro, meso og makro    

I sin siste bok tar Per Koren Solvang for seg rehabiliteringens mange perspektiver.  Boken er et vitenskapelig arbeid som bygger på publisert og kvalitetssikret forskning. Ifølge Solvang er boken skrevet for alle som arbeider i fagfeltet (re)habilitering, enten som tjenesteytere, planleggere eller forskere og studenter som vil kvalifisere seg i fagfeltet. 

Den siste norske definisjonen av rehabilitering kom i mai 2018, og boken bygger på denne. Rehabiliteringsfeltet har fått bidrag til faglig utvikling, ikke bare fra helsefaglig vitenskap, men også fra samfunnsvitenskapen. Per Koren Solvangs bakgrunn som sosiolog kommer godt til uttrykk gjennom boken. Han beskriver perspektiver som ligger utenfor vanlig helsefaglig tenkning, og bidrar til at vi med helsefaglig bakgrunn får utvidet vårt syn på kompleksiteten i rehabiliteringsfeltet. 

 Han fremhever tre bærende perspektiver for feltet. Det første tematiserer han med tre vesentlige områder: terapi, som har funksjonsforbedring som mål, tilrettelegging, som ifølge forfatteren handler om å skape inkluderende omgivelser, og til sist verdsetting som begrunnes med verdsettelse av annerledeshet. 

Det andre perspektivet er rehabiliteringsmatrisen. Her utgjør mikro, meso og makro tre analysenivåer, og de settes i en matrise med aktørene: individer med funksjonsnedsettelse, profesjonelle og offentlige myndigheter.  Rehabiliteringsmatrisen er til god hjelp til å få overblikk over det enorme og komplekse fagfeltet som rehabilitering er, ikke minst nå hvor forskningen ikke bare foregår i helsevitenskapelig regi.  Videre gir matrisen et godt inntrykk av hvordan rehabiliteringsinnsatser påvirker og påvirkes av flere nivåer i samfunnet. 

Det tredje perspektivet er livsfasene. Her organiseres rehabilitering i en livsfasemodell. I boken legges de tre perspektivene til grunn for det samarbeidet som skjer mellom tjenestebrukere, profesjonelle og myndighetene. 

Solvang har med oppdatert forskning om viktige temaer som tverrfaglig samhandling, brukermedvirkning, hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi.  Videre tar han leseren med i rehabiliteringens historie, og han bringer inn tanker om veien videre. 

Han berører (re)habilitering i et livsløpsperspektiv, og trekker frem sentrale elementer fra livsfasene barndom og habilitering, voksenliv og arbeid, aldring og hverdag. Hvert av disse kapitlene har underkapitler om sentrale områder gjeldende for livsfasen. For eksempel under arbeid og voksenliv tar han for seg og diskuterer arbeid som et fritak eller en rettighet for personer med funksjonshemning. 

Han beskriver hvordan ulike innsatser skal bidra til økt arbeidsinkludering for ulike pasient/brukergrupper. Det handler ifølge Solvang ikke bare om innsatser. Diskriminering er et annet stikkord. Diskriminering finner sted i arbeidslivet, blant annet på grunn av høye krav til produktivitet, men også holdninger til hvorvidt funksjonshemmede er borgere som har noe å bidra med i arbeidslivet. Det er både spennende og høyaktuelle temaer i en tid hvor samfunnsøkonomien og behovet for arbeidskraft tilsier flest mulig personer i arbeidslivet.   

Nyere forskning viser til helsegevinster ved å stå i jobb for den enkelte. Jobb anses nå som en del av behandlingen. ”Place then train”-prinsippet har tatt over for tidligere tanke om først frisk, så jobb. Det krever i større grad samtidige innsatser fra både NAV og helse. Vi trenger å få belyst hva som må til for å skape et arbeidsliv for alle som er hovedmålet for den nye IA-avtalen som trådte i kraft fra 1.1.19. Her er det ikke bare samhandling mellom partnerne i arbeidslivet som gjelder. Det vil kreve samhandling på alle nivåer nedover i systemet til individnivå og det må jobbes med holdningsendringer i samfunnet. Solvang skriver godt om verdsetting av annerledeshet, og han beskriver begrepene livsverden og systemverden. Livsverden, her forstått som det som kjennetegner dagliglivet og den private sfære. Systemverden representeres av myndighetene og deres behov for å telle, kategorisere, lage regler og lover. Det er interessant lesing for klinikere, rett og slett fordi det berører hverdagen vår. I tjenesteyting utfordres samspillet mellom disse to verdener.  

Tjenesteytingen står i fare for å påføre ydmykelser gjennom upersonlig tilnærming. Samtidig krever rettighetsbaserte fordelinger at det personlige sakliggjøres. Man skal unngå å ta for mange personlige hensyn, slik at tjenesteyteren ikke blir anklaget for å være partisk. Å finne balansen imellom disse verdener er utfordringen for oss fagpersoner som daglig møter pasienter og brukere.   

Boken er et fint bidrag til å forstå kompleksiteten i rehabiliteringsfeltet overordnet.  Det er absolutt en fordel om man som leser og kliniker også har interesse for nettopp de overordnede perspektivene for rehabilitering.

Jeg kunne ønsket, i likhet med andre bøker om rehabilitering, at NAVs rolle i (re)habiliteringsfeltet hadde blitt belyst tydeligere. Personer som er i behov for (re)habilitering vil på ulike måte ha behov for støtte og bistand fra NAV, og det hersker liten tvil om hvordan økonomi og økonomiske insentiver påvirker rehabiliteringsforløp. 

Else Marie Pallisgaard, fysioterapeut og Msc. Rehabilitering. Skogli Helse – og Rehabiliteringssenter AS og Lillehammer kommune, avtalefysioterapeut.