Emma sier NEI!

Emma sier NEI!

Av MB Rydell

Forlag: LIV Forlag

Sider: 67

ISBN: 978-82-8330-148-9

Bokanmeldelse

Bokanmeldelse i Fysioterapeuten 5/2019. 

Kan vi forebygge overgrep mot barn? 

Ja, det tror jeg vi kan – i alle fall hvis vi får med oss budskapene i denne boka. Det er den første barneboka jeg har sett, som har forebygging som direkte hensikt. Kanskje fins det flere?

Forfatterne har hatt fagfolk i barne- og ungdomspsykiatrien, politiet og spesialpeda-gogikken med seg til å gjennomgå manus. Kloke råd fra politiet for øvrig og Røde Kors er også innhentet. Det er tydelig at forfatterne har hatt sans for å forhøre seg med folk som står med begge bein solid plantet i feltet. De første 49 sidene er for barna, de neste 18 for de voksne.

Barneboka skildrer en rekke episoder i femåringen Emmas og hennes families liv. Den åpner med fortellingen om en god hemmelighet: Emma fem år og lillebror Magnus, snart fire, skal ut med pappa for å finne fødselsdagsgave til mamma. Det finner de: fine joggesko. Hvor skal de gjemme dem så ikke mamma får se dem? Det blir en god hemmelighet. Etterpå skal de ha fødselsdagsselskap. Emma gleder seg. Plutselig kommer hun på at da kommer jo tante Ester også, og gleden er borte. Hun får vondt i magen. Pappa kommer, og Emma får fortalt at tante Ester alltid vil kysse og klemme Emma. Tante tror at hun liker det, men det gjør hun ikke. Pappa forklarer at det alltid er hun selv som skal bestemme om hun vil bli klemt eller kysset. Han lover å snakke med tante Ester, og utdyper temaet for Emma. Når Emma sier at nå vil hun bestemme at hun vil ha en klem av pappa, så bamseklemmer pappa henne til hun blir glad igjen. Det er lett for barna å kjenne seg igjen. Tonen i boka er varm og trygg, språket enkelt og uten omskrivninger.

Det mest uvanlige ved selve barneboka, er at den starter med situasjoner som er vanlige, ikke spesielt dramatiske, og at den avsluttes før den når fram til en voksen persons overgrep. Magnus ikke vil ha på seg skjorte, den er «ekkel i halsen», han kaster seg på gulvet og protesterer. Pappa finner fram en myk genser i stedet. Etter å ha protestert en omgang til, skjønner Magnus at pappa mener alvor, roer seg og tar på genseren.

En dag med pøsregn vil Magnus ikke ha på seg gummistøvlene. Han protesterer og sparker med beina. Mamma gir rolig Magnus sin konkrete begrunnelse, uten rom for mer forhandling. Gummistøvlene kommer på, og Magnus merker at han kan hoppe i søledammene uten å bli våt på beina. Som mamma sa. Disse to situasjonene presiserer at ikke alle «nei» skal godtas. Det er et vesentlig poeng i sammenhengen.

Boka fortsetter med kapitlene: «Min kropp er min» som bl.a. handler om hvor grensen går for hvor og når en liten gutt kan fly rundt og vise fram tissefanten sin, og når det er riktig å kle av seg plagg, som for eksempel hos legen. Mamma utdyper for Emma, og Emma får fortalt henne om en vond hemmelighet, som hun har båret på en stund. Andreas, storebroren til Ellen, venninnen hun var på besøk hos, hadde vist fram tissen sin og dratt ned buksene hennes. Mamma lytter, trøster og forklarer. Og lover at hun skal snakke med Andreas og mammaen og pappaen hans.

I det siste kapittelet «Det hjelper å fortelle det til noen», handler det om erting i barnehagen. Emma blir rasende, sier fra på både egne og andres vegne, og får ros av de voksne etterpå for å ha vært så modig. Foreldrene til Emma og Magnus er gode forbilder for den voksne leser. Barneboka avsluttes med «Etterord til barna» og en liste over steder der barn og ungdom kan ringe for å få hjelp.

De neste 18 sidene av boka er for voksne. Der sier forfatterne bl.a.:

«Boken er først og fremst tenkt forebyggende, gjennom å styrke barna, lære dem hvilke rettigheter de har, og gi dem mot til å si fra. Hvis denne boka lærer bare ett barn å protestere, så er mye oppnådd.»

«Råd og tips til deg som arbeider med barn» har først en generell tekst og deretter avsnitt som er knyttet direkte til hvert av de tre kapitlene i barnedelen. Videre: «Leker som lærer barn om grensesetting», «Bearbeidelse gjennom lek», «Konkrete tips» og faktisk informasjon.

Boka er illustrert med uttrykksfulle, tydelig avgrensete tegninger i kraftige farger. Et pussig særtrekk er at regnbuehinnen og pupillen går i ett og er stor og kullsvart på alle tegningene. Det gir et spesielt inntrykk av at alle på bildet er intenst til stede, og får mine øyne til å feste seg på ansiktene hele tiden. Oversettelsen er god.

Boka kan varmt anbefales til barnefysioterapeuter. Fysioterapeuter som arbeider med ungdom, kan muligens også ha noe å hente? Jeg tror at enhver voksen leser kan føle seg tryggere på å snakke med barn, evt. også ungdom om overgrep, etter å ha lest den.

Anne Brit Brodal, fysioterapeut

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten