Signe Hordvei Syria
Fysioterapeut Signe Hordvei fra Telemark måtte håndtere skader hun aldri hadde sett før, og arbeide i 43 graders varme i Al Hol-leiren i Syria.

– Uforberedt på de voldsomme skadene

Fysioterapeut Signe Hordvei måtte håndtere barn og voksne med store skader på det norske feltsykehuset i Al Hol-leiren i Syria.

Nyheter

– Det blir noe helt annet når du ser krigens følger selv, og ser hvor grusomt det er. Jeg så barn med forferdelige skader. Det er mange uskyldige ofre. Samtidig var det flott å se hvor godt teamet på 30 personer jobbet sammen, sier fysioterapeuten fra Telemark. Hun er full av inntrykk etter sitt første oppdrag på et norsk feltsykehus.

I november fjor skrev Fysioterapeuten at Norges Røde Kors hadde bestemt seg for å ha med fysioterapeuter fast når de rykker ut med feltsykehus til naturkatastrofer og konflikter. De hadde da tre fysioterapeuter inne til opplæring, blant dem Signe Hordvei. 53-åringen ble nylig bedt om å dra til den beryktede Al Hol-leiren i Syria, som det har vært mange medieoppslag om.

– Jeg var trent i hvordan feltsykehuset skulle fungere, men var likevel uforberedt på de voldsomme skadene. Veldig mange barn hadde blitt skadet av bomber, og hadde både brannsår og metallfragmenter i kroppen. Jeg måtte håndtere skader jeg aldri hadde sett før, forteller fysioterapeuten.

Utfordrende å mobilisere

Noen pasienter hadde kraftige skader som det hadde gått infeksjon i, og en del hadde fått trykksår. Det var ikke alle pasienter Hordvei kunne sette i gang med å mobilisere – annen behandling måtte gjøres først. Hos enkelte kunne hun mobilisere, men ikke behandle primærårsaken, for eksempel frakturen. Hos disse var det så mye komplikasjoner på grunn av inaktivitet, forteller hun. Mange pasienter med krigsskader hadde holdt seg i ro fordi de tenkte at de måtte bli friske før de kunne bevege seg.

Hordvei så flere unge med osteoporose eller trykksår fordi de hadde vært inaktive.

– Det var ingen kultur for å bevege tilliggende ledd. Noen hadde blitt gående med ekstern fiksering som ikke var fjernet på grunn av krigssituasjonen, forteller Hordvei.

– Jeg prøvde via tolken å forklare hvor viktig det var med mobilisering og aktivitet, å motivere pasientene. Kirurgen var ofte mer kontant, og kunne si til pasienten: «jeg kan ikke ta bort den eksterne fikseringen før du begynner å gå».

Behandlet IS-krigeres familier

I Al Hol-leiren sitter det en del mistenkte IS-krigere, IS-koner og deres barn. Disse får ikke forlate leiren og kan heller ikke gå hvor de vil. De kan bare komme til fysioterapeuten eskortert av bevæpnede vakter. Hordvei understreker at de væpnede vaktene ikke kommer inn på sykehuset, det har Norges Røde Kors strenge regler for.

– Hvordan var det var å jobbe som fysioterapeut i slike situasjoner?

– Jeg fikk god kontakt, og det var en god følelse å se at pasienter er pasienter. Jeg så raskt at det ikke var så enkelt å sette opp en plan for oppfølging. Det var ikke sikkert de kunne komme til sykehuset til gitte tidspunkter. Det var heller ikke mulig å henvise dem videre til et større sykehus utenfor leiren. Et barn hadde amputert beinet under kneet, og kunne hatt masse muligheter om det kunne fått tilpasset en protese og fått opptrening på sykehus, sier hun.

Hordvei sier at det var frustrerende ikke å kunne gi barna mer tilbud, men at hun håper at krigen gir seg på et punkt, og at barna da får hjelp. Og hun tenkte at hun fikk i det minste gjort noe, og at mange pasienter ville hatt det enda verre om hun ikke hadde vært der.

Møtte opp i niqab

Siden det tidligere ikke har vært en del av standarden på norske feltsykehus å ha med fysioterapeut, måtte Hordvei selv markedsføre seg overfor de andre på sykehuset og sette opp rutiner. Hun måtte jobbe med å finne ut hvordan hun kunne få tak i hjelpemidler lokalt, som barnerullestoler. Mange kvinnelige pasienter brukte niqab eller burka, og den norske fysioterapeuten syntes det var utfordrende å behandle eller undersøke når hun ikke kunne se ansiktet deres når de snakket eller se hvor smerter satt. Derfor fikk hun satt opp et eget telt hvor kvinnene kunne kle av seg for å bli undersøkt.

– Jeg oppdaget også fort at jeg måtte være veldig realistisk i rådene mine. Jeg rådet en pasient til å gjøre øvelser i teltet sitt, hvor han skulle sitte på en stol. Da sa pasienten: «Jeg har ingen stol». Da sa jeg ikke det lenger, forteller telemarkingen. 

Følte seg trygg

Hordvei blir spurt om hun ikke var nervøs for å ta et slikt oppdrag, og om hun fryktet for sikkerheten sin.

– Jeg hadde tenkt at jeg skulle rykke ut til naturkatastrofer, og si nei til konfliktområder. Men da jeg ble bedt om å dra til Al Hol, tenke jeg at dette må jeg gjøre. Familien min stilte en del spørsmål ved om det var trygt. Jeg fikk mye sikkerhetsbriefing på forhånd. Sykehuset var inngjerdet og vi hadde vakter. Da jeg kom dit, føltes det trygt.  Det er jo et hverdagsliv der også og ikke bare krigshandlingene du ser på nyhetene.

Hun forklarer at de som jobbet på feltsykehuset ikke bodde i selve leiren. De fikk heller ikke lov til å gå fritt rundt der:

– Vi bodde i den nærmeste byen og ble transportert inn til feltsykehuset om morgenen og hjem på kvelden. Vi hadde 12 timers arbeidsdager.

Lite fasiliteter

Det var svært lite luksus under oppholdet. Hun delte soverom med tre andre, et rom som kollegene i de to naborommene måtte gå gjennom for å gå på toalettet. På sykehuset hadde de en vifte, men ellers måtte de jobbe på i 43 graders varme – ofte mens sanda føyk rundt. Bare operasjonssalen og rommet hvor de oppbevarte medisiner, hadde aircondition.

– Når jeg skulle ha gangtrening, skjedde det på grus eller sand, forteller hun.

Siden det var manko på hjelpemidler, måtte hun vurdere om pasienter kunne klare seg med én krykke istedenfor to.

Fysioterapeuten fikk raskt spørsmål om hun kunne gipse.

– Det tenker jeg at vi burde hatt opplæring i, så det har jeg uttrykt ønske om. For å behandle de kompliserte skadene hadde jeg god hjelp av for eksempel å se på røntgenbilder sammen med kirurg og røntgenpersonale. Enkelte ganger måtte man også ta på seg andre oppgaver, som at jeg var ansvarlig for vaskepersonalet. De som vasket var flyktninger i leiren, men hadde fått jobb i sykehuset.

Hordvei gikk også med tørkle på hodet:

– Jeg spurte tolken, og hun sa at pasientene ville sette pris på det, så da gjorde jeg det.

Klar til å reise ut igjen

– Hvordan håndterte du den mentale belastningen – er du rede til å reise ut igjen?

– Jeg kunne av og til kjenne på tårene, men jeg tror erfaringen jeg har over mange år, hjelper meg. Når vi kom hjem fra feltsykehuset om kveldene, koblet vi av og hadde det veldig hyggelig. Det har gått overraskende bra å komme hjem. Jeg har fått debrief av Røde Kors, og tenker at dette kan jeg gjøre igjen. Selv om det blir mye snakk om forferdelige skader her, så var dette virkelig en givende jobb.

Fysioterapeutene forventes å dra ut ca. én gang i året. Etter oppholdet i Al Hol har hun blitt fylt av takknemlighet over hvor godt vi har det med helsevesenet i Norge.

– Om det er flere fysioterapeuter som kan tenke seg å dra ut, ta kontakt med Røde Kors, oppfordrer hun.

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten