Berit Bunkan
Berit Bunkan mener at fysioterapien som fag går i feil retning når bruken av maskinell trening stadig brer om seg. Foto: Tone Elise Eng Galåen.

Står fortsatt på barrikadene

17. juli fylte professor emerita Berit Heir Bunkan 90 år. Norsk psykoterapis Grand Old Lady gikk av med pensjon for 20 år siden, men har verken gitt opp kongresslivet eller håpet om å få skikk på fremtidens psykomotorikere.

Nyheter

«De, frk. Heir, skal reise til Oslo til frk. Bülow-Hansen og lære en fantastisk terapi.»
Akkurat slik sa han det, psykiateren som Berit Heir Bunkan jobbet sammen med på sykehuset i Namdal på begynnelsen av 50-tallet.

Bunkan fulgte oppfordringen. Hun dro til hovedstaden og fikk seg jobb på Rikshospitalet. Kveldene tilbragte hun på instituttet til Aadel Bülow-Hansen, som sammen med psykiater Trygve Braatøy hadde utarbeidet metoden som senere skulle bli kjent som Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF).

Gikk i lære

– Du kan godt si at jeg gikk i lære hos Bülow-Hansen. Jeg observerte hvordan hun behandlet pasientene, og hun veiledet meg i arbeidet mitt. I begynnelsen het terapien Bülow-Braatøy-behandlingen. Men vi fikk kritikk for navnet, og en av røntgenlegene på Rikshospitalet foreslo psykomotorikk. Jeg har vært med på å løfte frem faget til den videreutdanningen vi har ved OsloMet i dag. Det var en spennende tid. For å utarbeide det teoretiske og praktiske grunnlaget måtte vi først og fremst stole på mine notater, det fantes så å si ingenting i litteraturen, forteller Bunkan.

 I 1993 kunne de første studentene ta fatt på videreutdanningen i psykomotorisk fysioterapi ved Høyskolen i Oslo. Den tidligere førsteamanuensisen og seniorforskeren har publisert en mengde artikler og skrevet mer enn 20 lærebøker. Bunkan er utdannet både som psykomotoriker og Body Psychotherapist. Hun er en etterspurt foredragsholder i inn- og utland, og farter rundt fra den ene fagkonferansen til den andre – alderen til tross.

– Det er så kjedelig å være hjemme. Å ikke ha noe å gjøre ville tatt livet av meg, sier hun.

Da den unge Berit Heir skulle velge yrke, var hun helt sikker på hva hun ikke skulle bli.
– Det var uaktuelt å bli lærer, telefonsentraldame, eller å sitte bak skranken i en bank. Jeg ville bevege meg. Fysioterapi ante jeg ikke hva var. Men et vennepar av foreldrene mine hadde to døtre som utdannet seg til sykegymnaster, så moren min bestemte at det kunne være passende også for meg, sier Bunkan.

Slapp luften ut

Hun var ferdig utdannet sykegymnast i 1949. Sin første praksis hadde hun på Namdal sykehus hvor hun behandlet poliopasienter.
– Da lærte jeg anatomi. Siden dro jeg til England og erfarte en litt annerledes fysioterapi enn den jeg hadde lært under utdannelsen i Norge. På 50-tallet fantes det ikke fysioterapiutdanninger verken i Nederland eller Frankrike, men de tok oss raskt igjen, sier Bunkan.

Psykomotorisk fysioterapi regner pust, følelser og kropp som en helhet. At lokale plager kan ha andre årsaker enn de åpenbare, har Bunkan erfart utallige ganger. Men ett tilfelle husker hun spesielt godt.

– Da jeg jobbet på Rikshospitalet på 60-tallet, ble jeg en dag innkalt til kvinneklinikken. Der hadde de en pasient som de mistenkte at kunne ha Bekhterev. Jeg satte i gang med undersøkelser og behandling. En dag vi holdt på med psykomotorikken, fes plutselig denne kvinnen så det dundret. Alle i korridoren hørte det. Hun hadde aldri sluppet ut luft bak i hele sitt liv. Hun sa hun ikke kunne gjøre det foran sin mann, selv ikke på badet. Jeg glemmer det aldri. All luften kom ut av henne med et digert brak. Det man trodde var forkalkninger i iliosakralleddene, var i virkeligheten innestengt luft.  Etter hvert ble hun kvitt plagene i korsryggen. Hun hadde forsøkt å bli gravid i ti år, nå ble hun det endelig. De fikk en pike. Gjett hvem hun ble oppkalt etter, ler Bunkan.

Magister og dr philos

Bunkan ble ansatt som lærer ved fysioterapiutdanningen ved Høyskolen i Oslo i 1968. På midten av 70-tallet begynte hun etter hvert å føle behov for faglig påfyll. Da det ble nødvendig med mellomfag fra universitetet for å komme inn på fysioterapistudiet, bestemte hun seg for å ta mer utdanning.

– Jeg syntes det var ille at studentene skulle være bedre utdannet enn læreren, så jeg søkte permisjon og tok pedagogikk, sosialmedisin og psykologi grunnfag. Noen fortalte meg at jeg nå var halvveis til magistergraden, så da tok jeg den også. Jeg var med i noe som het Oslo-undersøkelsen, og undersøkte rundt 300 pasienter med risiko for hjerte-kar-sykdom. Det ble en svær magistergrad. Jeg har aldri vært skoleflink, men jobbet veldig hardt. Psykolog ble jeg i 1982, forteller Bunkan.

Doktorgraden tok hun i 2003, 74 år gammel. «The Comprehensive Body Examination» er en evaluering av kroppsundersøkelse hun utviklet allerede på 60-tallet mens hun jobbet på Rikshospitalet. Undersøkelsesmetoden er nå en viktig del av fagområdet psykomotorisk fysioterapi.

– Det var mye slit med doktorgraden også. Jeg undersøkte en masse pasienter. Men om ikke annet så har jeg da god utdannelse, ler hun.

Hylles for sin innsats

Bunkan gikk av med pensjon i 1999, men sluttet aldri. Hver dag er hun innom kontoret på Fagsenter for Seniorer ved OsloMet, og hun har fremdeles studenter i egenbehandling. I 2005 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats og utvikling av fagområdet.

– Jeg har blitt 90 år, men jobber fremdeles. Etter at jeg ble pensjonist, begynte jeg å dra på Body Psychotherapy-kongresser rundt omkring i verden. Jeg var på noen fysioterapikongresser også, men det var tamt. Heldigvis har de blitt bedre. Første gang jeg dro til Boston, meldte jeg meg på med foredrag. Etter det ville de ha mer. Nå har jeg vært i ti-tolv land i Europa og forelest eller holdt kurs. Over jul skal jeg til Nederland og London, sier Bunkan fornøyd.

I fjor var hun i Berlin for å holde et innlegg om de tre diafragmaer på kongressen European Association for Body Psychotherapy (EABP).

– De tre diafragmaer er et populært emne som jeg har fått mange oppdrag på. Kvelden i forveien la jeg høreapparatene mine på nattbordet på hotellrommet i Berlin. Morgenen etter var de sporløst borte. Jeg lette i to timer, men fant dem ikke. Til slutt måtte jeg dra av gårde uten høreapparatene. Jeg fikk en kollega til å sufflere meg, så innlegget gikk fint. Men da jeg senere ble kalt frem på scenen sammen med to andre terapeuter for å bli æret for å ha løftet frem Body Psychotherapy internasjonalt, hørte jeg det ikke. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på hva som foregikk, og det ble en flott opplevelse, forteller Bunkan.

– Hvor står psykomotorisk fysioterapi i Norge i dag?

– Vi har mange gode psykomotorikere. Dessverre har vi mange dårlige også. I London kreves det 150 egenbehandlinger før du kan kalle deg psykomotorisk terapeut. I Athen må du gjennomføre 200. I Norge er kravet 20 egenbehandlinger. Det er en dråpe i havet, og mange får det ikke til. De norske studentene trenger flere behandlinger under veiledning. Kunnskapen om psykomotorisk fysioterapi stiger raskt ute i Europa. Vi må passe på så vi ikke kommer bakpå her hjemme, sier Bunkan.

– Terapi er ikke en tråkkemaskin

Hun mener fysioterapien som fag går i feil retning når bruken av maskinell trening stadig brer om seg.

– Den terapeutiske relasjonen forsvinner til fordel for tredemøller og vektløfting. Relasjonen i terapien blir borte. Terapi er ikke en tråkkemaskin, men nærhet og trygghet mellom to mennesker. Det er min største kritikk mot fysioterapien i dag. Muskelspenninger og begrenset pust kan i mange tilfeller føres tilbake til psykiske problemer. Alle fysioterapeuter burde ha mer om psykoterapi, om overføring og motoverføring. I psykomotorisk fysioterapi er pusten det viktigste, og akkurat dette bør i større grad innlemmes i fysioterapien. Da tror jeg norsk fysioterapi kan bli best i verden, sier Bunkan.

Selv har hun ingen planer om å gi seg med det første. I august holdt hun internasjonalt kurs i norsk psykomotorisk fysioterapi og fikk svært gode tilbakemeldinger. Etter at 90-års dagen nå er behørig feiret med middag, polonese, sang og dans sammen med 70 gjester i festsalen på OsloMet, har hun igjen kastet seg over arbeidet.

– De siste fem årene har jeg jobbet med en engelsk lærebok om prosess- og kroppsorientert psykoterapi som skal være klar for utgivelse i januar neste år. Jeg er riktignok dyslektiker, men bøker blir det likevel. Psykomotorikken og arbeidet mitt holder liv i meg, sier Bunkan med et smil.

Nyheter

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten