– Fysioterapeuter kan bidra til mer likhet i helsetjenestene

Thingstad er fysioterapeut, phd. og prosjektleder i Trondheim Universitetskommune. Før jul arrangerte NFF en temadag i Trondheim, med tittelen «Forebygging av funksjonssvikt og fall hos eldre. Er fysioterapeutens rolle i endring?» Rundt 170 deltakere var til stede på temadagen, som tok opp tema som dosering, differensiering, motivasjon og kunnskapsgrunnlag.

Thingstad holdt et innlegg om tidlige markører for funksjonssvikt, og hvordan tegn på funksjonssvikt og fallrisiko hos eldre kan oppdages. Og ikke minst - fysioterapeutenes rolle i dette arbeidet.

– Slike markører er redusert tempo og styrke, ufrivillig vekttap, energiløshet og redusert aktivitetsnivå. Gode tester man kan gjøre, er: ganghastighet, grepstyrke, balanse og stol-test, opplyste Thingstad.

Stor gevinst

– Dette er gode screeningverktøy for å oppdage endring i helsetilstand tidlig. Fysioterapeuter bør bidra til at samarbeidspartnere også kan bruke slike verktøy, og at de kan koble på fysioterapeuten for en grundigere kartlegging når det er behov for det, sa Thingstad.

En av de aller viktigste modifiserbare faktorene, er fysisk aktivitet:

– Samtidig er det mange kompliserende faktorer, som ernæring, medisinering og tilgjengelighet for trening og aktivitet. Å få til noe bra krever samarbeid mellom pårørende, brukere og helsepersonell. Vi bør klare å utvikle nye arbeidsmodeller, der vi fanger opp ting tidlig.

Men ifølge Tingstad kan man ikke kjøre standardiserte intervensjoner for denne gruppen:

– De mest skrøpelige kan i verste fall bli verre om de får samme intervensjon som de friskere. Jo mer skrøpelig pasienten er, jo viktigere er det med tverrfaglig tilnærming. Det vil ha en stor samfunnsøkonomisk gevinst om vi klarer å utsette funksjonsnedsettelsen litt for mange eldre.

Thingstad pekte på at det kommer stadig ny forskning som viser hvor viktig det er å gjenkjenne og ta hensyn til sårbarhet. Den sårbare vil reagere annerledes på behandling og tiltak enn en mer robust person, og optimalisering av helsetilstand gjennom proaktive tiltak er avgjørende. 

Forskning viser, ifølge Thingstad, at systematisk og bred kartlegging med standardiserte verktøy, gir bedre oppfølging av sårbare eldre. Det samme gjør arbeidsmodeller som sikrer samhandling på tvers av tradisjonelle faggrenser og tjenestenivå, samt persontilpassede tiltak.

Har effekt å jobbe tverrfaglig

I sitt arbeid har Thingstad hatt særlig fokus på sårbare gamle, de som har reduserte fysiologiske reserver og er særlig utsatt for å tape funksjon og helse. 

– Eldre er ikke en ensartet gruppe. Sårbare eldre er eldre som opplever et uforholdsmessig stort funksjonstap, bruker lang tid på å komme seg og sjelden gjenvinner samme funksjon, selv ved hendelser som er en bagatell for de mer robuste.

Thingstad understreker at det ofte er fall som utløser økt hjelpebehov, og at det krever mye kompetanse å forholde seg til disse pasientene. Optimalisering av helsetilstand, tidlig innsats og forebygging er helt avgjørende for denne gruppen, både i daglig oppfølging og ved akutt helsesvikt.

 – I dag vet vi mye om effekten av slike arbeidsmodeller ved akutt sykdom – som slag og hoftebrudd. Forskning vi har gjort i Trondheim på geriatrisk avdeling, slag, ortogeriatrisk avdeling og i kommunen, viser effekt av tverrfaglighet og systematikk både på funksjon og livskvalitet, forteller hun.

 – Vi ser også at en slik tilnærming i akuttfasen sparer samfunnet for utgifter på sikt.

I 2015 ble en studie på hoftebrudd (Trondheim Hip-fracture Trial), som Thingstad m.fl. sto bak, publisert i The Lancet. Den viste at ortogeriatriske behandlingsmodeller ga bedre resultater og var kostnadseffektive sammenliknet med tradisjonell ortopedisk behandling.

– Få dager etter operasjonen så vi at pasientene var mer aktive gjennom hele dagen på geriatrisk enn på ortopedisk avdeling. På geriatrisk hadde man teammodellen, med bred kartlegging og verktøy, og en beskrevet arbeidsprosess, som utgangspunkt for individuell oppfølging.

Noe av det som overrasket Thingstad og de andre forskerne, var at de eldre med best funksjon hadde størst effekt, ikke de skrøpeligste.

 – Selv om vi mangler tilsvarende studier fra primærhelsetjenesten, er det liten grunn til å tro at kunnskapen ikke har overføringsverdi, sier Thingstad. Hun påpeker at det er de samme sårbare personene som har behov for helsetjenester i hjemmet.

Legge lista lavere?

Thingstad tenker at fysioterapeuter som har en grunnleggende forståelse for hva sårbarhet innebærer, vil ha et annet blikk for generell helsetilstand, bredde i kartlegging og forebyggingspotensiale hos pasienten enn andre.

– Enkle mål på fysisk funksjon, som ganghastighet, er en tidlig markør på sårbarhet og endring i helsetilstand, også der det ikke er sykdom eller funksjonssvikt. Dette gir oss et redskap for å vurdere forebyggingspotensiale.

Hun understreker at fysisk aktivitet og trening er et av de mest virkningsfulle tiltakene for å utsette funksjonssvikt og hjelpebehov. Men tiltakene vil ha begrenset verdi om vi ikke relaterer dem til andre faktorer, som ernæring, medikamentbruk, kognitiv funksjon, syn og hørsel, samt psykososiale forhold. Kanskje kan en ikke forvente bedring i funksjon hos de mest sårbare, men en kan likevel oppnå betydelig gevinst ved å utsette hjelpebehov, mener Thingstad.

Jobbe på nye måter

– Og hvis man klarer å utsette hjelpebehovet litt, hos mange, er den potensielle samfunnsøkonomiske gevinsten stor. Dette er viktige avveininger i en diskusjon om prioriteringer fremover, understreker Thingstad.

Hun mener også at evnen til å vurdere funksjon som en indikator på endring i helsetilstand, antagelig bør være en del av grunnkompetansen i hjemmetjenestene.

– Fysioterapeuten kommer ofte inn i bildet etter at funksjonssvikten er etablert, og det er for sent. Dette utfordrer fysioterapeutenes rolle og oppgaveforståelse. Skal vi møte det demografiske utfordringsbildet, må vi jobbe på nye måter og med kontinuerlig tjenesteutvikling sammen med brukere, pårørende og andre samarbeidspartnere.

– Jo mer sårbar en person er, jo mer avgjørende er det med en bred tilnærming. Funksjonssvikt, ernæringssvikt og medisinsk oppfølging som ikke er optimal henger ofte sammen. Men selv de mest sårbare kan ha stor nytte og glede av fysisk aktivitet og trening, når slike tiltak er en del av en helhetlig plan, sier Thingstad.

Skjev fordeling av midler

Selv føler hun seg privilegert som har fått jobbe i sterke fagmiljøer med store ambisjoner.

– Kunnskap er en forutsetning for å møte utfordringene knyttet til den demografiske utviklingen, med flere eldre i forhold til yrkesaktive, og lavere oljeinntekter. Å vise at eldre-feltet er forskningsaktuelt, vil bidra til å øke status og rekruttering. Sånn sett kjennes det meningsfullt å få gi et lite bidrag til løsning på en av de store samfunnsutfordringene fremover.

Thingstad startet nylig i ny jobb som prosjektleder for universitetskommunesamarbeidet, et samarbeid mellom Trondheim kommune og NTNU.

– Kun ti prosent av forskningsmidlene går til primærhelsetjenesten, selv om utgifter til helse er likt fordelt mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi trenger mer kunnskap for å kunne prioritere riktig og møte de komplekse utfordringene vi står overfor. Vi trenger også felles arenaer for kunnskapsutvikling og tjenesteutvikling, slik at studenter og nyutdannede opplever kommunen som en attraktiv arbeidsplass.

Den største aha-opplevelsen Thingstad har fått som forsker er hvor urettferdig livet kan slå ut i forhold til helse når man blir gammel.

– Utdanning og andre sosioøkonomiske forhold er det som slår ut sterkest på helse i eldre år, og som påvirker bruk av helsetjenestene. De som har mest ressurser får mest. Likhet i helsetilbud og utvikling av tjenester, som når de som trenger det mest, bør være et viktig fokus fremover. Derfor er også folkehelsearbeid og fysioterapeuters kompetanse og engasjement på systemnivå svært viktig fremover.