Fred er ei det beste...

Hvordan skal organisasjoner velge sine ledere, slik at man får fram de beste og medlemmene har tillit til prosessen?  

Leder

Valgkomiteen i NFF har travle dager. De skal finne en ny leder til NFF etter Eilin Ekeland som har sittet i tre perioder. I tillegg skal de finne fem ledere til de nye foreslåtte regionene. Sier Landsmøtet ja, heter det ikke lenger avdelingene Finnmark, Troms og Nordland, men Region Nord.

Ann-Elin Myklebust, leder i valgkomiteen, hadde gode nyheter til Fysioterapeuten 29. mai. På det tidspunktet var det fire kandidater til ledervervet, og flere aktuelle navn til regionledere.

Ifølge NFFs lover skal navn på alle kandidater, utenom valgkomiteens innstilling, offentliggjøres. Likevel har praksis vært at det bare er de personene som komiteen innstiller som gjøres kjent. Det er sikkert flere forklaringer på at det er blitt sånn, men er det bra for medlemsdemokratiet? Det kan skapes et inntrykk av at valget skjer i et lukket rom. Landsmøtet har svært liten mulighet til å velge andre gode kandidater, når de blir presentert for ett sett med navn kort tid før møtet starter.

På representantskapsmøtet i mai ble det stilt kritiske spørsmål til hvordan valgene foregår: – Skal det alltid være en lukket prosess, der valgkomiteen bare innstiller på en kandidat? Vi bør på sikt endre denne prosessen, slik at det legges fram minst to-tre kandidater. Først da blir det et reelt og demokratisk valg, sa avdelingsleder Bas van den Beld fra Aust-Agder.

Fristende å vise til Danmark – igjen, der NFF har hentet mye inspirasjon. Danske Fysioterapeuter valgte ny leder tidligere i år, etter en åpen valgkamp mellom fem kandidater. Valgene skjer elektronisk og alle medlemmer kan avgi stemme.

I de nye NFF-regionene skal valgte ledere på heltid ha politisk påvirkningsarbeid som hovedoppgave. Regionlederne går også automatisk inn i forbundsstyret. Dette blir en kjempejobb. Hvem som velges og hvordan de utfører jobben, blir helt avgjørende for om reformen lykkes. Det kan også bli store ulikheter mellom regionene. Det har også vært tilfelle med avdelingene, men med store regioner blir konsekvensene mye, mye større. Desto viktigere å se på hele valgordningen og hvordan utvelgelsen av kandidater skjer.

Det fins sikkert flere bra måter å gjøre det på. Men større åpenhet rundt kandidatene, hvem de er og hva de står for, er helt nødvendig. Ulike synspunkter og uenighet er vel ikke farlig? Alle må da ikke være enige til en hver tid? Snarere tvert i mot. Det står respekt av å stå for noe. Og det er helt nødvendig for å bevege seg framover og oppnå resultater.

«Dog fred er ei det beste, men at man noget vil», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i diktet «Jeg vælger mig April!». Disse kloke ordene skrev han i 1869. De står som en påle også i dag.

God sommer!