Et ufint spørsmål

Går det an å spørre om det er for mange som tar doktorgrad? Egentlig ikke. Det føles nesten ufint bare å stille et slikt spørsmål. Kompetanse kan det jo aldri bli nok av. Kunnskap, både om faglige og metodiske problemstillinger har alltid stor verdi. Det er det ingen tvil om.

Leder

Likevel er det et viktig spørsmål å stille. Det gir mulighet til å drøfte hvordan kompetansen blir brukt og hva som skjer med forskningen når så store midler brukes til stipendiater og doktorgrader. Blir det et tilstrekkelig fokus på forskning og kompetanse på et høyere nivå?
Kommer vi videre, eller begynner man fra grunnen av ved hver doktorgrad? Det er også grunn til å spørre om et stort antall doktorgrader gir forskningen god nok kvalitet, noe som ikke bare gjelder fysioterapifaget.

Professor Anne Marit Mengshoel ved Universitetet i Oslo, sier til Fysioterapeuten at man kanskje bør vurdere å redusere bruken av ressurser på stipendiatstillinger, slik at de som har tatt en doktorgrad får anledning til å bruke sin kompetanse. Det kan igjen bety færre stipendiater og flere forskere.

Hvordan oppleves det å komme tilbake til klinikken etter disputasen? Er arbeidsgiver og kolleger interessert i din nye kompetanse? Det oppleves sikkert veldig forskjellig, avhengig av arbeidsplassens størrelse, budsjetter og holdninger.

Wenche Bjorbækmo disputerte i 2011. Det ble mer utfordrende enn hun trodde å komme tilbake til klinikken. Nå er hun tilbake som post doc ved Universitetet i Oslo, Avdeling for helsefag.

– Vi må tenke mer langsiktig. Det er lite strategisk å bruke så mye ressurser på noe som bare stopper opp etter disputasen, sier Bjorbækmo.

Anne Therese Tveter, ung stipendiat på samme sted, sier at fysioterapeuter som tar doktorgrad i dag forventer sterk konkurranse.

– En doktorgrad alene vil ikke gjøre meg spesielt ettertraktet. Kompetansen er ikke spesielt kvalifiserende for videre klinisk arbeid, og det er vanskelig å skaffe midler til videre forskning etter endt stipendiatperiode, sier Tveter. Likevel er det forsking hun vil drive med.

Det er nesten umulig å svare ja eller nei på om det er for mange fysioterapeuter som tar doktorgraden. Men ressursene som settes av til forskning er begrenset, og pengesekken blir neppe så mye større i årene som kommer.

Vi mener det er helt nødvendig å se på hvordan pengene brukes. En større del av midlene må gå til post doc-stillinger og kompetansemiljøer for mer avansert forskning.

Kompetanse som blir gjemt og glemt så snart disputasen er over tjener ingen.