Dokumentere og kommunisere

«Fysioterapien fram fra mørkeloftet» var den litt dystre tittelen på et debattinnlegg i fjorårets siste utgivelse av Fysioterapeuten. Overlege Helge Hartmann ved Sykehuset Levanger lurte på hvorfor så mange fysioterapeuter arbeider i «lukkede rom».

Leder

Han ville rette søkelys på det han mener er fysioterapeuters mangelfulle rutiner når det gjelder epikriser. Når Hartmann skriver henvisninger, legger han alltid med kopi av epikrisen, samt forslag til hvilken behandling pasienten bør få. Men i bare to-tre prosent av sakene der han henviser pasient til fysioterapeut, får han som henvisende lege en epikrise tilbake. Og han må ofte purre.

Ifølge Hartmann er han ikke alene blant leger om å oppleve det slik. Han sier det ikke rett ut, men budskapet er helt klart at fysioterapeutene bør skjerpe seg.

I dette nummeret utdyper Helge Hartmann sine synspunkter på epikriser og hvorfor det er så viktig. Helsepersonelloven § 45a slår fast at helsepersonell skal sende epikrise. Det understreker også Ruth Line Meyer Walle-Hansen, jurist og fungerende generalsekretær i NFF.

En vitenskapelig artikkel i Fysioterapeuten nr. 9/2014, var det som fikk Hartmann på banen: ”Fysioterapi ved kneartrose; en observasjonell studie av epikriser”. Forfatterne så på epikriser i samarbeidet mellom lege og fysioterapeut, og hva slags behandling som er beskrevet i epikrisene overfor pasienter med kneartrose.

Konklusjon: Epikriser sendes ikke rutinemessig, og de epikrisene som ble innhentet i forbindelse med studien var svært mangelfulle.

I diskusjonskapittelet skriver forfatterne: «En responsrate på 93 prosent fra pasientene og 57 prosent fra fysioterapeutene, er isolert sett gode tall. Men 57 prosent betyr at det er 43 prosent av fysioterapeutene som, på tross av gjentatte oppfordringer, velger ikke å oppfylle lovens krav til innsending av epikrise til behandlende og/eller henvisende lege.»

Dette er ikke bra for fysioterapeutenes gode navn og rykte.

En del av leserne kjenner seg sikkert ikke igjen i beskrivelsene ovenfor. Andre får kanskje et stikk av dårlig samvittighet. Etter vårt syn bør alarmklokkene ringe hos alle som bryr seg om faget og pasientene. Det er også snakk om å synliggjøre god praksis og hva fysioterapeutene gjør for pasientene.

I noen sammenhenger hevder fysioterapeuter at de ikke tas på alvor. Men kan de kreve å bli tatt på alvor når samarbeidspartnerne ikke får vite hva de holder på med? Spør Hartmann.

Det spørsmålet bør flere stille.

Av Dagrun Lindvåg, redaktør