Skjermbilde 2020-05-26 kl. 09.24.32

Tankevekkende studie av Christine Holm Moseid

Resultatene fra studien til Christine Holm Moseid – som Fysioterapeuten skriver om på sine nettsider - er tankevekkende, og reflekterer det jeg opplever i min daglig praksis. I ulike sammenheng har jeg selv tatt til orde for å sette fokus på totalbelastningen for unge idrettsutøvere.

Blogg

For et par år siden skrev jeg et innlegg i Fredrikstad Blad om problematikken, og på forespørsel fra Fysioterapeuten velger jeg nå å dele den her.

All vitenskap, kunnskap, statistikk og historikk forteller oss at utøvere som har færrest skader, trener mest og driver med allsidighet lengst mulig, kommer lengst og har de største forutsetningene for å ta det store steget fra talent til utøver.

Fredrikstad og hele nedre Glomma-området er et av de største nedslagsfeltene for aktiv idrettsungdom på hele Østlandet. Wang Toppidrett har vært etablert i mange år, likeså idrettslinjer og toppidrettslinjer ved byens videregående skoler. Wang Ung er nyetablert som et forsøk på å samle de yngste talentene, og Olympiatoppen Øst er nettopp etablert for å legge til rette for de etablerte talentene. I tillegg drives det akademier i fotballen, byprosjekter i håndballen, isbjørnprosjekter i ishockeyen, samt en mengde andre tiltak, engasjementer og utvikling av både arenaer, anlegg, trenere og ledere.

Denne typen ukontrollert endring av treningsbelastning strider mot alle treningsprinsipper, og er en av de største risikoene for å utvikle skader og sykdom, som igjen er det største hinderet til å utviklingen av talenter til idrettsutøvere.

På tross av alt dette er det lenge mellom hver gang lagidrettene i Fredrikstad hoster opp en toppidrettsutøver fra egen lomme. Spesielt i lagidrettene er debatten stort sett alltid tilstede om hvorfor ikke. På den individuelle siden har vi faktisk sett de siste årene flere og flere utøvere som faktisk klarer å ta steget, både i bryting, svømming, turn, orientering, judo og friidrett.

De naturlige spørsmålene å stille er:

1) Har lagidrettene noe å lære av de individuelle utøverne?

2)Hvem har ansvaret for at lagutøverne ikke tar det siste steget?

Lagidrett er annerledes enn individuell idrett, prates det ofte om. Fotball er et veldig komplisert spill og kan ikke sammenlignes med annen idrett, hører man jevnlig i debatten. Paradokset er jo at ja, lagspill er fundamentalt annerledes enn individuell idrett, men treningsprinsippene er de samme. Alle idretter krever, i mer eller mindre grad, en kombinasjon av ferdigheter og evner i utholdenhet, styrke, spenst, teknikk, motorikk, taktikk og psykologi for å skape gode utøvere. Videre er prinsippene rundt periodisering, økende treningsbelastning i takt med alder, sesongbaserte prioriteringer og konkurranse- vs. treningssesong den samme. Når all teori settes opp mot hverandre, synes det i utgangspunktet ikke som om det burde være noen forskjell på idrettene, men forskjellene kan mulig forstås gjennom store kulturforskjeller:

Individuelle idretter er opptatt av å skape utøvere, og ikke lag. Helt fra de er små er de ofte programmert til å kunne ta vare på seg selv, både på trening og utenfor trening. Det er ikke uvanlig at tenåringer i friidrett eller orientering er fullt med på å etablere sine egne årsplaner, periodeplaner og øktplaner, mens for lagidrettene er dette ofte etablert av trenere, helt uavhengig av utøverne. Det finnes nok av eksempler på lag som får sin treningsplan i to uker av gangen, kontinuerlig gjennom året som selvsagt gjør planlegging av for eksempel egentrening fullstendig umulig. De aller fleste lag får ikke engang planer, kun faste treningstider de har å forholde seg til.

Så om all kunnskapen finnes, hvorfor lykkes vi ikke bedre?

Individuelle utøvere er mer opptatt av treningshverdagen enn konkurransearenaen. Veien er ofte målet for individuelle utøvere, de er klar over at dersom de legger ned det som skal til samt at de har litt flaks på veien, kommer belønningen tilslutt. Det er helt uproblematisk å stå over konkurranser eller mesterskap dersom noe skulle tilsi at man ikke kan prestere på sitt beste eller at man har konkurransefri perioder i sesongen der man kan fokusere på fysisk trening, prestasjonsfremmende trening, restitusjon eller alternativ trening. I motsatt tilfelle ser vi ofte at de beste lagutøverne ofte erstatter trening med mer kamper/konkurranse. Gjerne på andre arenaer enn sin egen, men da samtidig som sin egen hvor man i en normal uke plutselig skal prestere på både to og tre konkurransesettinger. Problemet her er flerfoldig, treningsmengden reduseres eller økes ukontrollert og restitusjonstiden er tilfeldig, som igjen skaper dårligere presterende utøvere på sikt og samtidig økt risiko for skader og sykdom.

I individuell idrett økes treningsmengden svært sakte fra tidlige tenår opp mot voksen utøver, med en svært gradvis belastning fra sesong til sesong. Belastningen økes på alle de essensielle treningsparameterne - både når det gjelder intensitet, mengde, frekvens og lengde. På motsatt halvdel ser vi ofte at lagidrettene har liten eller ingen kontroll på sine utøveres totale belastning. Det er ikke uvanlig at en 13 år gammel utøver plutselig i løpet av en uke dobler sin treningsmengde på grunn av hospitering, sykdom eller tilfeldigheter. Det er heller ikke uvanlig at en 16 år gammel utøver tredobler sin belastning i løpet av en måned i det han går igang med idrett på videregående skole. Denne typen ukontrollert endring av treningsbelastning strider mot alle treningsprinsipper og er en av de største risikoene for å utvikle skader og sykdom som igjen er det største hinderet til å utviklingen av talenter til idrettsutøvere.

Vitenskapen og kunnskapsfeltet innenfor idrettsmedisin er heldigvis økende i styrke, og vi slipper i større grad enn før å synse rundt statistikk, risikofaktorer, treningsfysiologi og treningsbelastning. De store idrettene som fotball, håndball og ishockey har mye kunnskap om hvilke skader og plager som rammer ulike utøvere på ulike utviklingsstadier. Vi vet at vi i stor grad kan forebygge disse skadene med rett belastning, skadeforebyggende trening og kunnskap rundt emnene. Risikofaktorer som treningsbelastning, ensidighet, sykdom, søvn, kosthold og totalbelastning kan vi svært mye om, og vi bør vi ha god kontroll i de ulike aldersgruppene da både kunnskapen, vitenskapen og erfaringen er tilstede. Så om all kunnskapen finnes, hvorfor lykkes vi ikke bedre?

Lederne. Lagutøvere har gjerne flere mennesker å forholde seg til, gjerne flere trenere, ledere, lagkamerater, helsepersonell og alle andre som ønsker en del av utøverens hverdag. Alle vil gjerne ha sitt ut av utøveren, for sitt lag, for sitt prosjekt. De individuelle utøverne har ofte kun én trener og kan i større grad ta vare på seg selv, forholde seg til færre mennesker og dermed unngå ekstra ekstern belastning. Utøverne selv er også ofte svært ulike i evnen til å kunne være selvstendige, både når det gjelder ting innenfor idretten men også de ting som påvirker utenfor idretten.

Laget. Lagets (klubbens) behov går foran individets behov. Vi har etterhvert en mengde vitenskapelig kunnskap om skadeforebyggende trening, søvn og kosthold, men ser jevnlig at man ikke klarer å implementere dette skikkelig i lagidrettene. Årsaker som mangel på tid, mangel på ressurser og mangel på vilje er ofte brukt som forklaringer og unnskyldninger. Men når vi har kunnskapen og fakta om at det å holde seg skadefri, sykdomsfri og være så restituert som mulig er viktigere faktorer enn alt annet så har vi egentlig ikke noe valg til å ikke sette dette på agendaen. Ikke basert på enkelte treneres ønske, vilje eller mening, men på klubbnivå, på sportsplan-nivå – på et nivå hvor dette er det aller viktigste, viktigere enn selve idretten i seg selv.

Utøverene. Er lagidrettsutøvere klar over at de må være individuelle utøvere i en lagidrett for å kunne lykkes, for å ta det siste steget? Forstår de balansen mellom å være individualist og det å være en del av en større enhet? De individene som lykkes i lagidrettene har noe av det som de beste individuelle utøverne har i seg – indre motivasjon, indre driv eller indre sult på å bli best. Da må man forsake. Mye.

Det koster å bli god. Kunnskap koster. Men det er ikke bare utøverne som må være gode for at de selv skal bli best. Kompetanse skal lønne seg, er det mange som snakker om. Men når kompetansen rundt utøverne ikke er god nok, når utøveren i seg selv er mindre viktig enn klubben/laget, når det er manglende kunnskap på prinsipielle helse og treningsprinsipper og når idretten i følge ekspertene er så kompleks at ingen forstår dem – da er det ikke lett å bli best. Muligens helt umulig.

Hvem tar ansvaret for foredlingen av idrettens neste generasjon av talenter?

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten