Elever ved Mensendieck-skolen i Oslo på 1950-tallet. Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling.

Verdien av mensendieck i fysioterapiutdanningen

Kveldsgruppene på mensendieck har lært meg mange ting. Jeg har blitt utfordret, stått i prosessen med å lære, samarbeidet om å få det best mulig til, blitt trygg på meg selv og funnet ut hvem jeg vil være i instruktørrollen. Ikke minst har jeg lært å stå foran en gruppe mennesker og "ta" rommet fra første til siste stund.

Blogg

Før første time kjente jeg at jeg var spent. Selv med erfaring som trener i bagasjen kjente jeg at det var noe annerledes ved dette å skulle lede kveldsgruppetimer, hvor metoden var mensendieck.

Lære bort til de erfarne

Møtet med deltakerne var spennende. Jeg møtte et knippe mennesker som jeg allerede visste hadde mer erfaring med mensendieck enn meg selv, faktisk opp mot 20 år. Dette var både imponerende, og ikke minst skremmende; hvordan skulle vi som ferske mensendieck-instruktører klare å lære disse menneskene noe nytt?

Klassen ble delt inn i grupper på to og tre personer. Disse var nå samarbeidspartnere i 20 uker framover. Tidlig ble vi enige om at vi ville integrere så mye som mulig av pensum i gruppetimene, og bruke temaer som balanse, kroppsbevissthet og styrke til å forklare begreper, gjøre de forståelig for deltakerne og virkelig vise hvorfor vi valgte å gjøre som vi gjorde. Dermed fikk vi både øve på å forklare pensum, og samtidig få respons på hvordan vi la opp timen. Dette gikk mildt sagt både bra og mindre bra.

Selve instruksjonsmåten i mensendieck er helt spesiell. Tidlig lærte jeg at mensendieck er mer enn bare øvelsene i Håndbok i mensendieckgymnastikk (1). Slik jeg etter mye prøving og feiling har forstått det, handler det om hvordan man beskriver, forklarer og gir mening til øvelsen som skal gjennomføres. Dette har vært både spennende og morsomt å eksperimentere med. Da instruktørgruppen hadde veiledning fra en dyktig og erfaren foreleser, ble vi enda mer bevisst hvordan vi kan bruke instruksjonen til å få innholdet til å bli slik vi ønsker det.  Noe vi fikk tilbakemelding på var blant annet bruk av rommet, kroppsspråk og ordforråd. Fellesnevneren for alle tre var at man skal være bevisst intensjonen bak valget man tar. Intensjon er noe som går igjen i mensendieck-instruksjon, spesielt i form av ordet «hensikt».

Hensikt er som oksygen

I læren om tradisjonell mensendieck-instruksjon står tre punkter sentralt: riss, hensikt og instruksjon. Risset er en muntlig, kort og presis beskrivelse av øvelsen, med hvilke bevegelser som skjer og hvilke plan det er snakk om. Instruksjonen tar for seg stemmebruk, kontakt med deltakerne, kroppsspråk, plassering i rommet, bruk av seg selv som øvingsbilde og kontinuerlige påminnelser av små detaljer underveis. Disse to elementene er viktige faktorer for at gruppetimen skal bli en ålreit ting å delta på. Hensikten er det som binder alt sammen. Ikke bare én gang har vi hørt om medstudenter som får bedre respons når deltakerne vet hvorfor de gjør øvelsen. Og med dette kan man bruke samme øvelse til mange forskjellige ting, som: kroppsbevissthet, styrke-, balanse-, utholdenhets- og teknikktrening. Du skal ikke bare vite hvordan du gjør det, men du skal vite hvorfor du gjør det. Hensikt i instruksjon er litt som oksygen for å leve. Du klarer deg en kort periode uten, men vi vet godt at livet vedvarer om du får tilgang på det. 

Dette er noen av grunnene til at jeg verdsetter kveldsgruppene i 3. og 4. semester på Fysioterapi mensendieck så voldsomt mye. Å vite hvem du er når det gjelder, og å ha selvtilliten til å kunne «ta» rommet, kunne bygge relasjon med flere mennesker, instruere en gruppe, men likevel ikke glemme individet, og sist men ikke minst: Det å føle seg habil til å holde gruppetimer vil gagne oss som fysioterapeuter ved at vi kan behandle mange på en gang, uten å miste kvalitet. Jeg håper spesielt denne delen av utdanningen av fysioterapeuter på OsloMet blir med videre i sammenslåingen av studieretningene. Både for de nye fysioterapeutene sin del, og deltakerne på deres fremtidige gruppetimer. 

Åsa Resser, FYSIO Oslo

Referanser:

1.Klemmetsen, I., & Rugseth, G. (2003). Håndbok i mensendieckgymnastikk. Nesbru: Vett og viten

Foto: Mensendieck anno 1950-årene. Nasjonalbibliotekets bildesamling. 

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten