Turnustjenesten: Veien bort fra ventelistene

Steinar Heiberg skildrer usikkerheten og stresset for de som havner på turnusventeliste. Han har også flere forslag til forbedringer.

Blogg

La oss reise tilbake i tid. Vi er i midten av august og sola steker forhåpentligvis enda. En flokk ferske fadderbarn står usikre og spente der de hører på velkomsttaler om mestring, utvikling, modning og valgfrihet. Øynene deres lyser opp av alt håpet om den fantastiske studietiden som skolene beskriver.

Men det tar ikke lang tid før de begynner å pepre fadderne sine med alle slags spørsmål. Veien fra spørsmål som fort glemmes, til spørsmål om turnussaken er kort. Dette siste året, som markerer den endelige autorisasjonen til å praktisere yrket, er så spennende! Allerede før studiestart har mange hørt om turnustjenesten, og fremover vil det bare bli mer snakk om denne.

I over to år lærer og utvikler studentene seg, og ordet turnus sniker seg oftere og oftere tilbake i tankene deres. Før de vet ordet av det, er det tredje året i gang. November er kommet og trekker mørke, regn og kulde over landet, men turnustjenesten har aldri vært så lys, lovende og innenfor rekkevidde noen gang før! Spente, og forhåpningsfulle gjør studentene seg klare til trekningen. Tallet de nå får vil avgjøre rekkefølgen for valg av tilgjengelige turnusplasser.

Noen tillater seg å håpe på det beste. De håper at de vil kunne velge det stedet de er mest interesserte i, eller kanskje ett av de andre stedene, i nærheten av kjæresten eller den leiligheten de endelig har fått kjøpt. Noen er eventyrlystne og håper på en plass som lar dem velge seg til et sted de ikke før har hørt om. Og så trekker de tallet sitt. De stirrer på det og teller sifrene. Noen jubler når det er ett eneste siffer som stirrer tilbake på dem. De med to sifre viser blandede reaksjoner. Det er nok en del skuffelse blant de som trekker tresifrede tall, ikke minst hos dem som trekker de aller høyeste tallene.

Lengre venteliste enn før

Men det er først når det noen måneder senere kunngjøres hvor mange turnusplasser som er tilgjengelige, at du virkelig innser hva tallet betyr; VENTELISTE. Hvis du som leser har opplevd at eksamen eller jobbintervjuer er svært stressende, så kan jeg love deg at du ikke vil stå på venteliste. Det er et mareritt på mer enn én måte. I år er ventelisten tilbake, og den er lengre enn før.

Ventelisten representerer usikkerhet rundt hva du skal gjøre og hvor du skal gjøre det.  Har du noen gang spurt deg selv hvorfor du skal stå opp om morgenen? På ventelisten spør du deg også hvor sengen din kommer til å stå i morgen. Etter at du har fullført en bachelorgrad, og sitter på den kompetansen som er nødvendig for å kunne fortsette den profesjonelle utviklingen i et arbeidsmiljø, blir du plutselig satt på vent. En både ønsker og vet at det finnes en mulighet for at en ny turnusplass skal dukke opp, men det kan også hende du må vente til neste år.

Hva gjør du da med leiekontrakten med tre måneders oppsigelsestid? Sier du den opp i håp om å få en turnusplass? Da risikerer du å stå der uten leilighet, og uten turnusplass. Hvis du i tillegg har sagt opp jobben din, sitter du fint i det hvis du ikke får turnusplass. Men det motsatte er kanskje ikke et bedre alternativ heller? La oss si at du beholder leilighet og jobb, og endelig får turnusplass. Men plassen krever at du flytter, så nå må du kanskje betale dobbelt opp med leie, og gjøre arbeidsgiveren rimelig misfornøyd når du plutselig må slutte på kort sikt. Eller hva om du ikke har en jobb. Ettersom du kanskje står uten turnusplass på høsten, må du jo skaffe deg en jobb. Men om du ønsker å begynne å jobbe i august/september, da nedbetalingen av studielånet ditt begynner, så er det litt sent å begynne å søke jobb 1. september, er det ikke det? Har du noen gang tenkt at det var et mareritt å pakke bagasjen til den to uker lange sydenturen? Da kanskje vi skal spørre oss hvor vanskelig det er å få beskjed om at du kanskje skal flytte til et sted du ikke vet hvor er på en ubestemt dato i løpet av de neste månedene!

Usikkerheten og stresset ved å stå på ventelisten, påvirker nok hver og en ganske forskjellig. Angstfremkallende er bare ett av ordene jeg har hørt for å beskrive det hele. Det er kanskje på tide at vi bestemmer hvordan vi skal klassifisere underkategorien «venteliste» i ICF, for det er virkelig en mørk sky som kaster skygger over den nærmeste fremtiden til de som står på den. Jeg håper nå at mange av oss klarer å sette oss inn i situasjonen til de som venter, slik at vi kan ta med oss denne forståelsen inn i forbedringen av den fremtidige turnusordningen.

Veien videre

Jeg tror det er i alles beste interesse å forbedre turnusordningen. Ventelisteordningen byr på økonomiske og psykososiale belastninger ikke bare for studentene, men for samfunnet og alle de som administrerer turnusordningen. For øyeblikket jobbes det på flere ulike arenaer. Det gjennomføres for tiden en evalueringsprosess av turnustjenesten, og forslag til endringer utarbeides av Helsedirektoratet. Uten å gå inn på spesifikke tiltak vil jeg si litt om hvordan jeg ser for meg veien fremover. Dialog er det viktigste ordet i denne saken, og den må være løsningsorientert. Løsningsorientert dialog innebærer å sette seg inn i de ulike sidene ved saken, og i samarbeid finne gode løsninger både på individnivå og samfunnsnivå. Selv om ventelisten er faretruende lang i år, så har vi en bedre dialog mellom de involverte partene enn noen gang før. Dialogen omfatter FYSIO – Norge, Helsedirektoratet, NFF, fylkesmenn fra de ulike regionene, utdanningsinstitusjonene og de regionale helseforetakene. Det er på denne måten jeg tror vi vil finne de gode løsningene.

Dette er flott, men det hviler et stort ansvar på studentenes engasjement i denne saken. Engasjement er nøkkelen til å opprettholde dialogen i fremtiden. Det er vi som har krav på turnus, og det er oss det går mest utover når det ikke er nok plasser. Derfor må vi engasjere oss ved å stille kritiske spørsmål, komme med konstruktive og realistiske forslag til endringer, og kreve at vi blir hørt. Vi kan ikke sette oss i et hjørne og surmule, mens vi venter på at noen andre spør oss om hva som er galt. Vi har vært med på en utblokking av en tett «kommunikasjonsåre,» og jeg håper dagens, og fremtidige studenter vil jobbe for at den holder seg frisk og åpen i årene som kommer!

Til tross for at jeg har et positivt syn på fremtidige løsninger, er årets situasjon ikke noe å være stolt av. Som fysioterapistudent har jeg blitt veldig klar over behovet for både behandling og forebygging. I det siste har mye av fokus i saken vært å forebygge mot venteliste i årene som kommer. Men de som sitter på ventelisten har behov for «behandling.» Mye av det vanskelige kan ikke visket ut, samme hvor mye en skulle ønske det, men det finnes muligheter for å lindre smertene. De som administrerer ordningen er nødt til å møte studentene i den situasjonen de befinner seg i. Jeg mener at det ikke er godt nok å klamre seg til regelverket, for det er få regler som er uten unntak. I en unntakssituasjon er det ofte best å lage individuelle løsninger.

En mulighet kan være at ventelistekandidatene får anledning til å finne sin egen turnusplass, som tilfredsstiller kravene til innhold og veiledning. Slike unntak kan kanskje bidra til en uforutsett utvikling, både for studentene selv og den fremtidige turnuslisten. Hvorfor ikke la de som venter få jobbe for seg selv? Mulighetene er mange med rett innstilling. Det årsverket som går tapt for hver av fysioterapeutene som må jobbe utenfor profesjonen, vil kanskje overskygge arbeidet med å utarbeide fungerende unntakstiltak? La oss alle fortsette å jobbe på begge fronter, forebyggende og behandlende.

Fysioterapeutenes rolle

Til slutt vil jeg adressere både ferdigutdannede fysioterapeuter og fysioterapistudenter. Vi trenger hjelp! Dere som jobber på et sted som egner seg til å veilede og gi turnuskandidatene de erfaringene de trenger har nøkkelen til å løse problemet. På et samfunnsmessig nivå kan dere bidra til å klargjøre en rekke nye fysioterapeuter best mulig, slik at vi etter hvert kan gi et bedre og mer utbredt tilbud enn vi har i dag. Samtidig kan dere på både et faglig og personlig nivå utvikle dere ved å ta imot turnuskandidater ved deres institusjon. Det er helt sikkert mye som læres gjennom veiledning av turnuskandidaten, og kanskje kan dette overføres til pasientarbeidet eller andre relasjoner på arbeidsplassen. I tillegg er turnuskandidaten fersk ut av utdanningen. De er fulle av entusiasme og spørsmål, som kan bidra til forbedringer og et nytt perspektiv på en rekke saker.

Ta kontakt med fylkesmannen i din kommune, og undersøk hva som må gjøres for å ta imot turnuskandidater, og bli del av et lærerikt og symbiotisk forhold.  

Når det gjelder studentene, er det allerede gjort klart at vi må fremme våre meninger og gjøre oss synlige. Vi må også ha en realistisk tilnærming. Om du havner på venteliste, må du forberede deg på det meste. For de som ikke får turnusplass, så tror jeg det viktigste er å ta initiativ og oppsøke andre læringsarenaer. Det er mulighet for å jobbe i helsesektoren, hvor mange kan tilegne seg en masse relevant kunnskap og erfaring til senere arbeid som fysioterapeut. Ved å jobbe på f.eks. et sykehjem kan man få større innblikk i hverdagen til mange potensielle pasienter, i arbeidsdagen til fremtidige kolleger (bl.a. sykepleiere) og lære mye om kommunikasjon med visse pasientgrupper. Denne typen arbeid kan åpne opp for andre muligheter, hvis man bare har øyne og ører åpne.

Til syvende og sist handler det om å gjøre det beste ut av den situasjonen man er i. Enn så lenge krysser jeg fingrene for at så mange som mulig får turnusplass, og ønsker dere lykke til!

Steinar Heiberg, 2. årsstudent
Fysioterapi mensendieck, HiOA

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten