Møte med den virkelige verden

Denne månedens blogginnlegg handler om noe evig aktuelt. Nemlig møtet med å utøve fysioterapi i den virkelige verden for første gang. Om hvordan det føles å møte virkelige pasienter, om å stå ansikt til ansikt med ekte pasienter i uniformen og det forventes at vi har egenskapene som trengs for å bidra på vår måte i helsevesenet.

Blogg

Den første gangen vi tar den første pasienten i hånda og sier «velkommen» er nok noe mange fysioterapeuter kan huske. Jeg tror det gjelder for turnuskandidaten, fysioterapeuten på Olympiatoppen, på gamlehjemmet og våre forelesere og veiledere også. Og i likhet med meg tror jeg at alle leserne også lærte utrolig mye av deres første ekte pasienter.

På Mensendieck-utdanningen ved HIOA foregår alt praktisk arbeid i hele første klasse på hverandre som studenter. Basisferdighetene innen anatomi, fysiologi, biomekanikk, kommunikasjon, manuelle teknikker og veiledning er blitt terpet, testet og bestått i første klasse og skal nå være på plass for at alt dette skal smelte sammen i en fysioterapitime. I andre klasse slippes vi løs og skal takle virkelige problemer for virkelige mennesker. Den umiddelbare responsen for de fleste av oss er at dette er skrekkblandet fryd, der vi etter litt svømmetrening blir kastet ut på dypt vann og det forventes at vi skal svømme. Det er viktig å nevne vi har dyktige veiledere og medstudenter som vi diskuterer med.

En annen veldig positiv ting med å være på klinikk er bedre å kunne visualisere en hverdag som fysioterapeut. For noen av oss er dette et fristende arbeidsliv og skaper motivasjon til å lære så mye som mulig. Andre blir kanskje mer skeptiske til yrket, men uansett hvordan man vrir og vender på det, er det enklere for oss nå å visualisere arbeidshverdagene. Det er derfor både viktig og riktig at man har praksis flere ganger i løpet av studieforløpet.

Flere av mine klassekamerater har nevnt den makten man automatisk får ved å ta på seg uniformen. Pasienter kommer inn og forteller om sine problemer. De kler av seg og viser frem hvor eller hvordan det gjør vondt og forventer at vi, på grunn av uniformen, skal kunne hjelpe, lette og forstå. Dette gjør oss veldig ydmyke. Denne makten som uniformen gir oss, gjør oss ydmyke ovenfor ansvaret og tillitten vi blir tildelt. Og vi forsøker å forvalte denne makten så godt vi kan. Målet er selvfølgelig å kunne hjelpe pasienten. Vi leser i bøker, diskuterer opp og i mente, søker på PEDro, nhi.no, Google, Cochrane og PubMed om hverandre. Vi innser at sykdomsbilder kan være mye mer komplisert og enkelte ganger mindre komplisert enn først antatt. Vi oppdaget at vi har lært mye og mangler fortsatt å lære en god del før vi er fullverdige fysioterapeuter.

For HIOA er det kostnader knyttet til poliklinikken. Så vidt jeg har forstått relativt store kostnader. Jeg kjenner ikke tallene, og kan derfor ikke være bastant og si at det koster mer enn det smaker. Det jeg vet er at for oss studenter smaker det godt! Jeg vet og at dette er den eneste muligheten for studenter til å møte pasienter under utdanningen sin som fysioterapeuter. På grunn av at det kreves en autorisasjon for å praktisere fysioterapi så kan vi ikke øve på fritiden. Vår eneste øvingsarena blir derfor poliklinikken på Pilestredet, HIOA. Dette er en uvurderlig lærdom som i alle fall har satt spor i meg og alle jeg har snakket med i klassen min. Denne lærdommen vil de færreste fysioterapistudenter være foruten og jeg anser det som et stort tap for utdanningen om praksisperiodene skulle kuttes ned eller fjernes. Pasientene betaler en liten sum for hver behandlingstime, 80 kroner og mottar behandling under veiledning.

Praksisperioden har gitt meg motivasjon til å lære mer og jobbe hardt for å bli en dyktig fysioterapeut når jeg blir ferdig. Dette håper jeg alle kull etter meg også vil oppleve. Det er gøy!

Husker du din første pasient? Husker du hvordan du behandlet han eller henne? Lærte du ikke mye? Og var det ikke gøy? 

Jonas Nermoen, fysioterapistudent 2.klasse ved Høgskolen i Oslo og Akershus – Mensendieck, og styreleder i FYSIO Mensendieck.

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus