For mye strekk i feltet?

Selv om enkelte vil hevde at fysioterapeuter er ganske like og fremtrer som sunne, spreke og flinke, så vil jeg påstå at fysioterapeuter er en ganske heterogen gruppe mennesker.

Blogg

Da tenker jeg på dette i et profesjonsperspektiv. Fysioterapeuter kan sees på som heterogene langs flere akser, som utdanningslengde, kompetansenivå, ferdighetsnivå, selvstendighet/tverrfaglighet og ansvarsgrad. Når det gjelder utdanningslengde kan praktiserende fysioterapeuter ha alt fra toårig tysk «fagskole» som fikk stoppet videre godkjenning tidlig på 90-tallet, til bachelorgrad, mastergrad eller doktorgrad med inntil åtte års universitets- og høyskoleutdannelse. Til sammenligning finnes det toårige universitetsutdannelser i USA for å bli fysioterapiassistent. Det kan være vanskelig å organisere en yrkesgruppe med utdanningslengder som varierer i størrelsesorden fra overlege til hjelpepleier i en og samme organisasjon.

Kompetanse
Hvilken kompetanse gir så de ulike utdanningslengdene på kompetansestigen? For å begynne nederst, så vil kandidaten etter den toårige fagskole-lignende utdannelsen kunne utføre tildelte arbeidsoperasjoner som tilligger fagfeltet (f.eks. massasje). For de andre utdanningslengdene har vi felles internasjonale læringsutbyttebeskrivelser som definerer kompetansenivå på de ulike utdanningsgradene. Bachelorgraden skal tilføre kandidaten grunnleggende kunnskap om sentrale deler av fagområdet, og kompetanse til å planlegge og gjennomføre arbeidsoppgaver over tid. Etter master skal kandidaten i tillegg ha dybdekunnskap innen deler av fagfeltet og fagfeltets plass og relevans for samfunnet, foreta selvstendige analyser, samt ha ferdighet til å kommunisere betydningen av analyseresultatene til andre spesialister og samfunnet. Etter doktorgrad skal kandidaten i tillegg kunne bidra med kunnskap på den internasjonale forskningsfronten innen sitt fagområde, treffe beslutninger på faglig komplekst grunnlag og lede forskning og tverrfaglige arbeidsgrupper.

Stortingsmelding 13
I forbindelse med Stortingsmelding 13 om Velferdsutdanningene, har det kommet fram at myndighetene mener spesialisering innen helsefagene i hovedsak bør skje i form av mastergradsutdannelse som bygger på de brede bachelorutdanninger. Dermed vil det meste av spesialiseringen måtte skje innen offentlig akkrediterte utdanningsinstitusjoner.  Jordmorutdanningen har for eksempel allerede fått sin første mastergrad som bygger på bachelorgraden i sykepleie. Andre tidligere videreutdanninger i sykepleie er nå i ferd med å omdannes til mastergrader. Innenfor fysioterapi har vi etter hvert fått noen fysioterapispesifikke mastergrader med obligatorisk praksis innen spesialområdet, og andre mer generelle mastergrader i helsefag - med eller uten klinisk praksis.

NFFs spesialistordning
Innenfor NFFs private spesialistordning differensieres praksiskravene ut fra om mastergraden er fysioterapispesifikk eller ikke. Med Stortingsmelding 13 kan det se ut som tiden er forbi for at etter- eller videreutdanninger på deltid i privat regi, skal kunne gi formell kompetanse, for eksempel som spesialist. Myndighetenes utspill kan tolkes som et målrettet grep for å sikre en jevnere kvalitet på faglig påbygning gjennom et offentlig kvalitetssikret utdanningssystem. Dette vil være spesielt viktig når det gjelder å kvalitetssikre den offentlige tildelingen av faglige rettigheter/privilegier. På dette området har ennå ikke vårt hierarkiske helsevesen blitt harmonisert med kompetansenivåene som det nye utdanningssystemet legger opp til.

Profesjon og kompetansenivå
Det er altså fortsatt slik, at det er profesjonen og ikke kompetansenivå/ utdanningslengde som i hovedsak bestemmer faglige rettigheter. For samfunnet er dette neppe særlig rasjonell bruk av ressursene. En femårig høyere utdannelse gir for eksempel tannleger rettigheter som ved siden av å foreta enkle kirurgiske inngrep, også innebærer å sykmelde, foreskrive medisiner og henvise til spesialist. Hvis mastergraden inneholder kvalitetssikret opplæring i disse ferdighetene, så er det vel neppe noe prinsipielt i veien for at andre helsefaggrupper med mastergrad skal kunne gjøre det samme. Og på toppen av utdanningslengdeaksen, så finner vi dem med doktorgrad. I følge læringsutbyttebeskrivelsen skal de kunne se behov for innovasjon, samt initiere og lede komplekse tverrfaglige prosjekter. Flere fysioterapeuter med doktorgrad har lederstillinger, lederoppgaver og veilederfunksjon for leger.

Stort sprik
På selvstendighet/ansvars-aksen spriker det stort mellom fysioterapeuter som ønsker å foreta selvstendige faglige vurderinger eller inneha lederroller, og dem som ikke vil ha dette ansvaret. Det må være en ærlig sak å velge det ene eller det andre. Men det blir selvsagt vanskelig å forene dette i en organisasjon som skal ivareta interessene til så ulike syn. I denne sammenheng kan det ha vært klokt av NFF å differensiere ved å gå inn for at fysioterapeuter bør ha mastergrad for å kunne fungere godt som primærkontakt. Dette kan vise seg å bli utslagsgivende for å holde feltet samlet.

 Jan Magnus Bjordal

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus