Hva skjer med meg?

«Pasientens helsetjeneste» - Etikk eller politikk?

Hvordan står det til med dette prosjektet? Opplever vi som fysioterapeuter i Norge at vi leverer pasientens helsetjeneste? Hvordan kan fysioterapeuter levere pasientens helsetjeneste? 

Blogg

«Mitt prosjekt som helse- og omsorgsminister er å skape pasientens helsetjeneste. Pasienten skal settes i sentrum, ventetider skal ned og kvaliteten skal heves. Derfor gjør vi flere viktige endringer». Bent Høie 7. januar 2014.

Hvordan står det til med dette prosjektet? Opplever vi som fysioterapeuter i Norge at vi leverer pasientens helsetjeneste?

«Vi skal skape en helsetjeneste der pasienten er en likeverdig partner. Ingen avgjørelser skal tas om pasienten uten at pasienten er med. Vi er kommet langt, men har fortsatt en vei å gå». Bent Høie 10. januar 2017.

Etisk utvalg hadde på sitt møte 29.10.19 oppe saken «Sier vi at det er pasientens helsetjeneste»?

Bakgrunnen for denne saken er at fysioterapeuter i sykehus opplever det som et etisk dilemma å se pasientens rehabiliteringsbehov og samtidig ikke kunne foreslå rehabiliteringsnivå, hverken til pasienten eller kommunen. Dette er et dagligdags dilemma for fysioterapeuter ved landets sykehus, og reiser spørsmål om vår lojalitet og vår integritet. Er det egen faglig integritet som er styrende, eller er det kommunens ressurser? Er vår lojalitet hos pasienten eller kommunen?

På fysioterapeuten.no kan vi 04.11.19 lese om saken; «Sliter med å ta imot pasienter fra sykehusene». Der står det at «Flere kommuner i landet sliter med å ta imot utskrivningsklare pasienter fra sykehusene» og at i «Kristiansund etterlyser fysioterapeutene å være mer involvert når tiltak og strukturer skal velges». Her kan vi lese at fysioterapeut Trude Nordskag mener at «varige tilbud må på plass, som er tilpasset ulike nivåer hos pasientene, fra forebygging, til begynnende tap av funksjon, til mer sammensatt rehabilitering i hjemmet». Og videre at «vår kompetanse er enda viktigere på et tidligere stadium, enn når pasienten ligger på sykehus og venter på en sykehjemsplass».  

Det kan se ut som at både fysioterapeuter i sykehus og kommunene opplever lite involvering ved tildeling av rehabiliteringstjenester i kommunen, og at de opplever at hensynet til kommunens ressurser kommer foran pasientenes behov?

«Regjeringen vil skape pasientens helsetjeneste. Pasientenes behov skal settes i sentrum for utvikling og endring av helse- og omsorgstjenesten. (…) For å oppnå dette kreves endringer. Kommunene må gjøres i stand til å oppfylle samhandlingsreformens intensjoner om koordinerte og helhetlige pasientforløp, mer forebygging og tidlig innsats, flere tjenester nær der brukerne bor, og at en større andel av tjenestene leveres i kommunene». Helse- og omsorgsdepartementet 7. mai 2015.

På Helsekonferansen i 2015 viste den aktuelle statsråden til at «Eidsberg kommune har prøvd ut noe de kaller virtuell avdeling for eldre pasienter som skrives ut fra sykehus. (…) Teamet består av en sykepleier med masterutdanning i geriatrisk sykepleie og en fysioterapeut. (…) Fysioterapeuten vurderer behovet for rehabilitering. Sammen med hjemmetjenesten lager sykepleieren og fysioterapeut så en individuell plan for hver pasient. Planen er basert på pasientens egne mål den første tiden etter hjemkomst. Det er klokt tenkt og klokt gjort. Det aller klokeste er at de har organisert tjenestene rundt pasientens behov og ressurser». Bent Høie, tale på Helsekonferansen 2015.

Organiseres tjenestene rundt pasientens behov og ressurser?

Vi leser her om et eksempel på tilbud organisert rundt pasientens behov og ressurser, i tråd med politiske føringer og forventninger. Imidlertid viser eksemplene fra Kristiansund, og opplevelsene til fysioterapeuter i sykehus, at dette ikke er den gjengse oppfatning av situasjonen. I denne spenningen mellom forventet situasjon og opplevd situasjon oppstår det som er kilde til det aktuelle etiske dilemma. Kommunene, med sine begrensede ressurser, og frykt for å ikke levere det som forventes, vil være suveren i å definere både behov og rehabiliteringsnivå. De ønsker derfor ikke innblanding fra hverken sykehuspersonell eller egne fagfolk, som setter griller i hodet på pasientene, og stiller spørsmålstegn ved tiltak og strukturer. I denne spenningen, mellom forventninger og muligheter, oppstår som regel spørsmålet om skyld. De involverte samarbeidende parter går da i skyttergravene.  

Vi hører da ofte om «vi og dem-kulturen». Kommunene ergrer seg over sykehuspersonell, ja gjerne fysioterapeuter, som har vært så uheldig å nevne at pasienten kunne trenge et opphold på en kommunal rehabiliteringsavdeling. Personell i sykehus, ja gjerne fysioterapeuter, ergrer seg over kommuner som tar imot pasientene hjemme, eller på sykehjemsavdelinger, uten forventet rehabiliteringsnivå. Og så starter praten på pauserommet om «vi» og «dem», den inkompetente kommunen, og sykehuset som ikke skjønner noe om kommunal helsetjenesteforvaltning. Helseminister Bent Høie forteller i den refererte talen fra 2015 om en 71-åring som i løpet av noen måneder ble flyttet 16 ganger mellom sykehus og ulike kommunale tjenester. Sykehuset skyldte på kommunen. Kommunen skyldte på sykehuset. Og kvinnen som stadig ble flyttet orket til slutt ikke å protestere mer. Denne kulturen, eller ukulturen som det vel er, danner ikke godt klima for samarbeid ved neste korsvei. Det danner ikke tillit mellom partene, som man sier i NFF.

Som vi ser i Fysioterapeuten ønsker Trude Nordskag at kommunefysioterapeutene blir sterkere involvert når kommunen skal lage planer og velge strukturer. I saken til Etisk utvalg ser vi at sykehusfysioterapeutene også vil involvere seg med sin kunnskap om pasienten og spisskompetanse på rehabilitering. Helseminister Bent Høie mener, forståelig nok, at også pasientene selv skal involveres. Det handler altså ikke om «vi» og «dem», men om oss!

Om det er etikk eller politikk vet jeg ikke. Om vi sier det er pasientens helsetjeneste, vet jeg heller ikke. Men vi kan reflektere over; -hvordan kan vi fysioterapeuter skape pasientens helsetjeneste?

Kanskje skal vi snakke mer med hverandre, enn om hverandre?
Kanskje må vi involvere oss mer i organiseringen i kommunene og sykehusene, og si hva vi mener?
Kanskje må vi tilbake til samarbeidsmøtene mellom kommune, sykehus og pasient?
Kanskje skal vi kikke litt opp fra PLO meldingene, samhandlingsavvikene og sofakroken på pauserommet - Og spørre;

Hva er viktig for pasienten? Skal vi samarbeide? 

Robert Grønbech, spesialfysioterapeut UNN Narvik. Medlem av Etisk Utvalg i NFF

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten