Regionleder Hans Leo Dagsvik startet i siste utgave av Fysioterapeuten en debatt om organisasjonsmodellen. Her skriver Robert Grønbech hva han mener om saken.

Publisert Sist oppdatert

Evaluering og debatt

På landsmøtet 2018 etterspurte jeg, blant flere, hvorfor den 5 år gamle organisasjonsmodellen enda ikke var evaluert. Jeg var i tiden som avdelingsleder engasjert i prosessen som ledet til ny organisasjonsmodell, og ønsket å vite hvordan den fungerte. Dette førte til at NFF denne landsmøteperioden evaluerer seg selv, og mange av oss har allerede deltatt i spørreundersøkelse og workshop. Det er mange som tenker at det er kun er de lokale leddene, som fra 2013 gikk fra 21 avdelinger til 5 regioner, som evalueres. Men et ledd fungerer som kjent ikke uten at de andre delene virker som de skal, og derfor evalueres hele organisasjonen.

Dette har regionleder i Region Nord, Hans Leo Dagsvik, korrekt oppfattet. Dagsvik påpeker i sitt innlegg i Fysioterapeuten 5/20 ulike svakheter ved dagens modell, og uttrykker samtidig sine tanker om hva som skal til for å styrke NFF. Han ønsker diskusjon rundt ulike sider ved organisasjonen og jeg ønsker å delta i denne. Åpen dialog og utveksling av tanker, er viktig når man skal finne gode svar og løsninger. Min kollega i Rådet for fysioterapietikk, Stig Fløisand, har kastet seg inn i debatten, og uttrykker i sitt blogginnlegg 15.06 sin støtte og sine betenkeligheter. I likhet med Fløisand er jeg mest enig, men også uenig med Dagsvik, og vil begrunne dette. 

 Oppsvulming og byråkrati vs. effektiv organisering og samhandling

Dagsvik påpeker at organisasjonen har svulmet opp i hans tid som regionleder. Hensikten med ny organisering var imidlertid slanking. Færre ledd, og mer effektiv organisering, skulle frigjøre ressurser til en mer profesjonell og slagkraftig organisasjon. Derfor fikk vi blant annet 5 heltids regionledere, som sitter i forbundsstyret og knytter lokalt og sentralt nivå sømløst sammen. Slagkraftig og effektivt.  Tanken om at økt størrelse og byråkrati ikke løser NFFs oppgaver og utfordringer, er noe jeg deler fullt ut. Bedre kommunikasjon og samhandling i øvrige deler av organisasjonen virker mye mer hensiktsmessig. Faggruppene er fortsatt løst organisert, uten direkte tilknytting til sentrale og lokale ledd.

Dette ble til en viss grad korrigert gjennom et ad-hoc vedtak på sist landsmøte, hvor man opprettet et forum for faggruppene, og hvor leder av dette fikk plass i forbundsstyret. Etter mitt skjønn et prematurt vedtak, all den tid vi nå evaluerer organisasjonen, med full anledning til endringer på neste hovedlandsmøte. Min tanke er at faggruppene hadde blitt mye bedre integrert gjennom formalisert tilknytting til det allerede eksisterende fag og utdanningspolitisk utvalg. I stedet ble det opprettet enda et ledd, en ny plass i forbundsstyret, og NFF fortsetter å svulme opp. Fortsatt slanking, sømløse samarbeidslinjer, og klare samhandlingspunkter mellom faggrupper, regioner, og sentrale ledd, ville vært mye mer effektivt. Jeg ønsker denne tilnærmingen når forslag til ny kurs etter evalueringen skal stakes ut. 

Kompetanse og stabilitet vs. demokrati og utvikling

Dagsvik problematiserer i tillegg regionledernes rolle og posisjon. Disse har i dag ikke stemmerett på landsmøtene, og har maks 2 gjenvalg. Landsmøteperiodene er i dag 3 år, og det vil si at regionledere og forbundsleder kan sitte i 9 år. Dagsvik, som er regionleder, ønsker stemmerett og ubegrenset antall gjenvalg. Dette berører viktige demokratiske prinsipper, og slike endringer vil påvirke organisasjonen. 

1 Stemmerett på landsmøtene:

Regionlederne er i kraft av å være øverste lokale tillitsvalgte tildelt plass i forbundsstyret, i den såkalte «regionmodellen». Rollen som øverste tillitsvalgt, valgt av medlemmene i regionen burde gi representasjon på landsmøte og stemmerett. Øvrige forbundsstyremedlemmer og forbundsleder er valgt av landsmøtet, og har ikke samme representative rolle i demokratiet, og kan derfor ikke sammenlignes i dette tilfellet. Dagsviks tanker om stemmerett på landsmøtene for regionledere er derfor noe jeg støtter fullt. At dette ikke er situasjonen i dag, mener jeg baserer seg på en svikt i vurderingen av demokratiske prinsipper i «regionmodellen». 

2 Maksgrense på antall gjenvalg:

Som Fløisand bemerker er det ikke tradisjon for å kaste sittende ledere. Det oppfattes av mange heller ikke som kutyme å innstille sittende ledere, som har gjort en god jobb, bak nye kandidater. Valgkomiteene har en slik holdning, og har tidligere stått i situasjoner hvor dette har blitt utslagsgivende. Der nye kandidater har blitt innstilt foran sittende, har det blitt mye motbør og reaksjoner. Vi trenger ikke å gå lenger enn ett år tilbake, for å finne eksempler på dette. NFF er en liten organisasjon, hvor mange kjenner mange. Å innstille ny kandidat, eller på noen måte gå imot en sittende leder kan oppleves ubehagelig. Utskifting kan derfor bli vanskelig uten maksgrense. Maksgrense på gjenvalg er derfor en måte å sikre nye tanker, impulser, og rekruttere nye talenter inn i ledende posisjoner. Dagsvik poengterer at vi må beholde det fremste politiske talentene. Dette er ubestridelig. Men med slike holdninger og tradisjoner i en organisasjon, kan fjerning av maksgrense hindre at vi får de fremste talentene inn. Det er ingen selvfølge at de sittende er de største talentene. Fjerning av maksgrense kan sammen med utelukking av nye talenter, også medføre det uønskede fenomenet «forgubbing», og forhindre revitalisering. Rolle og funksjon må settes foran personhensyn i verv. Samfunnet og faget er i utvikling, og fornyelse og oppdatering er nødvendig. Maksgrense på gjenvalg sikrer dette, og forebygger at NFF havne i «den gamle tralten». Det vil alltid være slik at sittende leder, som ikke har mulighet for gjenvalg etter 3 perioder, kan være den beste kandidaten. Men dette er en risiko vi må ta for å sikre rekruttering, fornying, og utvikling. 

Ta gjerne kontakt om det er noe du vil snakke med meg om dette.