Tid – og følelsen av stress

Britt Fadnes, fysioterapeut ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk i Molde. Ansvarlig for utviklingen av og veileder i behandlingen læringsorientert fysioterapi. Britt.Lenes.Fadnes@helse-mr.no.

Kirsti Leira, fysioterapeut ved psykiatrisk poliklinikk i Levanger. Ansvarlig for utviklingen av og veileder i behandlingen læringsorientert fysioterapi.

Silje Frich Thuland, fysioterapeut ved DPS Aust-Agder, Arendal. Ny veileder i behandlingen læringsorientert fysioterapi.

Denne fagkronikken ble akseptert 21.4.2015. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Læringsorientert fysioterapi er en ny tilnærming. Den er et resultat av vel 14 års arbeid der hjerneforsker Per Brodal og fysioterapeutene Britt Fadnes og Kirsti Leira har samarbeidet systematisk med en mengde ulike pasienter for å finne mer ut av sammenhengen mellom kropp og hjerne. Konklusjonene er vesentlig basert på erfaringer gjort etter utallige praktiske forsøk. Nå er det startet en REK-godkjent multisenterstudie, der de tre kronikkforfatterne er involvert. Målet er å se på effekten av læringsorientert fysioterapi, sammenlignet med allment anerkjent psykiatrisk behandling. Pasientene som inkluderes sliter med moderate angst- og depresjonsplager. Resultatet av studien vil etter planen foreligge våren 2017. 

Når den indre temperaturen stiger

De fleste forbinder en ubehagelig stressfølelse med «noe med tid». Gjøremål baller seg til, stopper kanskje helt opp. Oppmerksomheten ligger foran, foran, foran. Den indre temperaturen stiger, lunta blir kortere, ukoordinerte bevegelser resulterer kanskje i knuste glass. Vi skubber borti ting, gjør dumme valg, virrer fra det ene til det andre, roter det til for oss sjøl og rekker kanskje ikke det vi må rekke. Ikke alltid har det rot og fot i det virkelige liv. Det er ofte mer tid å gå på enn det føles som. Det skjer antakelig ikke noe dumt eller farlig om jeg kommer et par minutter seinere eller utsetter en handling noe. Tidsfølelsen og hva klokka er behøver slett ikke å henge sammen. Følelsen av at tiden forsvinner og at vi selv bare står og spinner kan til tider være påtrengende. Noen har en sterk uro- og stressfølelse så å si hele tiden. Mange søker hjelp for den. 

Menneskets følelse av tid

På Wikipedia kan vi lese følgende om den allmenne oppfatningen av tid: Tid betraktes som noe som stadig er i bevegelse og som man stort sett har lite kontroll over. Til forskjell fra de tre romlige dimensjonene kan man ikke bevege seg fritt i tid, men er bundet til å følge tidens «strøm» eller «flyt».

Det er altså stor kontrast mellom kontrollen vi kan ha på våre viljestyrte bevegelser i rommet og tiden som bare strømmer ustoppelig. Bevegelser kan vi bevisst stoppe, men tiden går og går kontinuerlig. For hjerneforskere er det en stor utfordring å forstå mer av hvordan mennesket lærer å forholde seg til tid og rom. Mest vrient å forstå er tidsfølelsen. For oss som arbeider med mennesker med påtrengende stress- og urofølelse, er det interessant å prøve ut om vi nettopp ved hjelp av våre viljestyrte bevegelser kan få et bedre og mer avslappet forhold til tiden som går og går. Går det an å arbeide med god kvalitet i visse bevegelser for å få økt kontroll på tidsopplevelsen, altså til stressfølelsen? Og i så fall, hva må ligge innbakt i denne «kvaliteten»?

Følgende utsagn forteller noe viktig om tid:

a) Ta en ting av gangen.

b) Hver ting tar den tiden det tar.

c) Tid er det som hindrer alt fra å skje samtidig.

I det følgende skal vi prøve å gi litt mer stoff til utsagnene. 

Gjensidig avhengighet mellom balanse og oppmerksomhet

I læringsorientert fysioterapi er vi opptatt av hvordan kroppen i god balanse og oppmerksomhetsevnen er gjensidig avhengig av hverandre. Vi hevder at oppmerksomheten (syn og hørsel, knyttet til hodet) opptrer som «en løs kanon på dekk» dersom den ikke er forankret i en kropp i trygg balanse. Samtidig er det oppmerksomheten overfor noe som er drivkraften til å sette i gang målrettete bevegelser og handlinger.

Alle bevegelser er avhengig av balanse og all læring er avhengig av tilstrekkelig fokusert oppmerksomhet (konsentrasjon) på oppgaven som skal læres. Forskere er mer og mer tydelige på at å sikre god balanse er hjernens førsteprioritet. Hvor oppmerksomheten er når vi forserer et islagt område, minner oss på det. Utrygg balanse binder oppmerksomhetsressurser. For å frigjøre oppmerksomhetsressurser til læring, må altså balansen sikres først. Det mentale bygger på det kroppslige. Hjernen må lære av kroppen. Alle har vi begrensete oppmerksomhetsressurser. Det gjelder å bruke dem hensiktsmessig. Ledige oppmerksomhetsressurser er en betingelse for å komme i «læringsmodus». Det åpner for å kunne gjøre selvstendige valg og dermed få en følelse av bedre kontroll over livet. Hyppige avsporinger forkludrer disse mulighetene. 

Oppmerksomheten i balansens tjeneste

For å beherske dette samarbeidet kreves lang innlæring. Når barnet får arbeide fritt med sin egen bevegelsesutvikling i trygt og passelig stimulerende miljø, vil det automatisk – i løpet av sine to første leveår – langt på vei utvikle denne kompetansen. På hvert steg i barnets utvikling må det gjensidig avhengige tospannet konsolideres: oppmerksomheten rettes mot bevegelser som ivaretar god balansekontroll. Først må oppmerksomheten brukes i balansens tjeneste før den frigjøres til å søke annen sanseinformasjon. Sanseinformasjonen bør være målrettet i kontrast til å ta inn likt og ulikt. Det siste er det som skjer under for eksempel heftig multitasking. Å forholde seg overflatisk og fragmentert til en strøm av signaler har lite å gjøre med utvelging av hva som er viktigst i øyeblikket. Hverdagen stiller krav til å kunne forholde seg til uforutsigbare små og store hendelser i en logisk rekkefølge. Det krever et ryddig hode med rimelig «lav temperatur».

For å frigjøre oppmerksomhetsressurser må altså balansen være sikret i bunnen. Grad av ledig oppmerksomhetskapasitet i øyeblikket og hvor den rettes er en avgjørende faktor for all læring. Balanse er en betingelse for en hver bevegelse. Kun i liggende og sittende med støtte opp til hodet kreves ikke balanse. Selv små håndbevegelser i sittende setter krav til balanse i overkroppen. Ideelt skal vi oppdatere dette tospannet automatisk mange ganger daglig. Balansen, som et grunnleggende reisverk, må altså sikres først. Vakler reisverket, vil oppmerksomheten bli vilkårlig og lite målstyrt. Den eksterne oppmerksomheten vil lett forstyrre mer enn gagne. 

Taktfaste bevegelser

Taktfasthet i meningsfulle, gjenkjennende og hverdagslige bevegelser viser seg å være den kvaliteten vi søker – som en nøkkel for god kontroll. Trygg balanse er avhengig av at bevegelsene foregår med forutsigbare tidssekvenser. Selv små avvik skaper balanseforstyrrelser. Når vi bevisst oppdaterer balanse i taktfaste bevegelsessekvenser, forholder vi oss aktivt til de grunnleggende størrelsene tid og rom. Vi posisjonerer eller nullstiller oss overfor disse størrelsene. Det viser seg å gi kompetanse til bedre håndtering av påfølgende handlinger. Noen har aldri fått muligheter i barndommen til å lære denne grunnleggende kompetansen. Hos andre har den vært ustabil og blitt svekket gjennom ulike påkjenninger. Denne innsikten gjør det lettere å forstå menneskenes ulike måter å takle livet på. Tap av den tryggheten som ligger i å ha tillit til taktfast egenkommando, gir næring til den ubehagelige stressfølelsen. 

Utnytte små balanseutfordringer

Når vi møter pasienter som sliter, arbeider vi systematisk med å knytte oppmerksomheten til oppdatering av balansen. Når det gjøres skikkelig, kan oppmerksomheten fristilles i etterkant uten at pasienten helt vilkårlig eller automatisk søker etter dysfunksjonell balansestøtte fra ytre punkter. Det gir en god følelse av bedre balansekontroll og mer funksjonell styring av oppmerksomheten. Ting går mer avslappet av seg selv. I vårt moderne liv er det for de fleste få balanseutfordringer. Beskjedne, nesten umerkelige balanseutfordringer som for eksempel å reise seg, å sette seg og å svinge inn i et rom over en terskel må derfor utnyttes for alt det er verdt. Fordi god balanse er ferskvare, vil naturlige gjentakelser i hverdagsbevegelser sikre behovet for oppfriskinger. Trapp er et godt læringssted. Det er i trapp vår slitesterke taktfaste «gå-regle» presenteres og seinere brukes trofast både i trapp og ellers ved behov.

Via det enkle og konkrete som opp og ned fra stol, gå kontrollert i svinger, over terskler og i trapp, åpne og lukke en dør sekvens for sekvens læres grunnleggende og «store» mentale elementer, ikke minst bedre kontroll på tidsfølelsen. Det skjer på en overkommelig måte. Regien på hverdagen bedres. Stressfølelsen dempes. I visse øremerkete «grå» hverdagsbevegelser ivaretas aktiv taktfast oppdatering av balanse under retningsskifter. God forberedelse før gjennomføring av ønsket handling. Handlinger blir kvalitativt bedre og mer effektive med grundig forarbeid i kontrast til å måtte reparere i ettertid for slurv. Det gir god mestringsfølelse. 

Tilstedeværelse i sekvenser

Innlæringen krever ørsmå øyeblikk med så å si umerkelig konsentrert avventing. Oppmerksomheten holdes tilbake fordi den bindes til nøyaktig det jeg gjør her og nå i en meningsfull sammenheng. Det åpner for å lære at tidens mange øyeblikk kommer etter hverandre og ikke samtidig eller oppå hverandre. Målet er å lære at tiden er en «venn» som hindrer at alt skjer på en gang og dermed roter det til i et kompakt nøste. Konsentrasjon rundt en taktfast bevegelsessekvens av gangen sørger for at «tiden nøstes ut» til den longitudinelle akse den skal være. Hver sekvens tar den tiden den tar. Kanskje kan det kalles takttid?

Læringskurven er bratt. Hjernen ser ut å suge til seg sammenhengen mellom taktfaste bevegelser, mer avslappet tidsfølelse, balanse, målstyrt oppmerksomhet og dermed opplevelsen av bedre kontroll og lavere stressnivå.