En annerledes motorisk utvikling – å utforske det man ikke ser

Elise-T. Stenersrød, spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi. Seksjon for nevrohabilitering-barn, Ullevål sykehus. selise@ous-hf.no. 

Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Den som har fulgt et nyfødt barns motoriske utvikling har sikkert erfart hvor avgjørende synet er for å komme seg opp og frem. Hvilken barnefysioterapeut har ikke prøvd å lokke småbarn til egenaktivitet gjennom å vifte foran barnet med en attraktiv leke?

Noen hevder at synet er vår viktigste sans (1). Synet fotograferer omgivelsene på et øyeblikk, og er for de fleste den viktigste informasjonskilde om verden omkring (2). Selv om det vil være helt umulig å regne i prosenter hvilke sanser som er viktigst, så er det ingen tvil om at synet er av stor betydning for motorisk utvikling: Synssansen pirrer nysgjerrigheten, og motiverer til bevegelse helt fra spedbarnsalderen (2).

Hva så når synet ikke er der? Når barnet ikke ser leken som motiverer til aktivitet? Hvordan skal barnet da bli motivert til å komme seg opp og frem? Kommer det seg opp og frem, og i så fall på hvilken måte?

Blinde barn har sin egen motoriske utvikling. De ruller, krabber og går, men ofte senere og på en annen måte enn det seende barnet.

En prosjektrapport om blindfødte, norske barns psykososiale utvikling viste at det å være født blind medfører stor utviklingsrisiko: Av 45 blindfødte barn uten nevrologiske tilleggsvansker var det bare 52 prosent som kunne regnes som godt fungerende ved 6-års alder. De andre barna viste psykososial feilutvikling, 22 prosent hadde en avvikende utvikling, mens hele 26 prosent hadde en sterkt avvikende utvikling (3). Ikke overaskende var de første tre leveårene i barnets liv spesielt sårbare, og da særlig det første (ibid).

Motorisk-, kognitiv- og psykososial utvikling går hånd i hånd. Den første spiren til trygghet, selvtillit og følelse av at noen ser meg og mitt initiativ, danner forutsetning for all videre utvikling, også den motoriske. Avgjørende for at dette finner sted er felles oppmerksomhet (FOM) mellom den voksne og det lille barnet.

Felles oppmerksomhet (FOM)

Felles oppmerksomhet er når voksen og barn har rettet oppmerksomhet mot samme gjenstand, hendelse, opplevelse eller aktivitet (4). Spedbarnsforskning viser hvor viktig barnets eget initiativ er for samspill og kontakt.  Det kan være en stor utfordring for et blindt barn og dets foreldre å oppnå et rikt og velfungerende samspill (4). Det lille, blinde barnets signaler er annerledes og ofte vanskeligere å lese. Støtte og veiledning i hvordan dette kan oppnås der det er vanskelig, er derfor viktig. Barnets kognitive og motoriske utvikling hviler på at FOM finner sted. Stikkord for vellykket FOM er følelsesmessig kontakt, fysisk nærhet, at barnet merker at det er sett av den voksne, og å vente på barnets initiativ (4). 

Å stimulere små barn til bevegelse

Alternative stimuleringsmåter

Å finne stillinger og stimuleringsmåter som gir mening i det lille, blinde barnets univers er avgjørende for å få barnet opp og frem. Små barn som ikke ser viser ofte en umiddelbar motstand mot å ligge på magen på gulvet. Når barnet ikke ser de morsomme lekene rundt seg og menneskene som beveger seg i rommet, oppleves det ikke så meningsfullt å løfte hodet mot tyngdekraften. Samtidig er ikke anatomien annerledes hos blinde barn; De må også jobbe mot tyngdekraften dersom de skal komme seg opp og frem. Da gjelder det at fysioterapeuten kan bidra med kreative, alternative utgangsstillinger. Eksempelvis gir det mye mening for en liten baby som er blind å ligge på nærpersonenes mage og jobbe mot tyngdekraften fremfor å ligge alene på gulvet på en matte. På mors eller fars mage er det trygt og godt. Derfra kan barnet utforske den voksnes ansikt med hendene sine. Hva gir vel mer motivasjon for en liten baby enn nærpersoners stemme, og kropp? I hvert fall ikke en matte, alene nede på gulvet, langt unna lyden.

Småbarnsmobilitet

Mobilitet betyr bevegelse, men når man snakker om det i forbindelse med personer som er synshemmet mener man det å kunne forflytte seg sikkert og selvstendig, med eller uten hjelpemidler (5,6). Forberedende mobilitet og orientering starter lenge før et barn kan bevege seg, og omfatter motorisk utvikling, sansetrening og kroppsbevissthet. Herunder faller også forståelse om rommet (dets form, posisjon og mål) og omgivelsene (Ibid). Mens et seende barn skanner omgivelsene med synet, er det å tilegne seg samme informasjon uten synsfunksjon et krevende og møysommelig arbeid.

Man kan hjelpe barnet med å orientere seg i rom ved å lage små rom som barnet kan agere innenfor: Rommet skaper en ramme barnet kan utforske med egen kropp. Det bidrar til at barnet får oversikt over sine omgivelser. «Det lille rommet» til Lilli Nilsen er et eksempel på et slikt miljø (7). Rommet lager en trygg og forutsigbar ramme barnet kan utforske.  Innenfor tak og vegger kan barnet gjøre seg kjent ved å bruke de motoriske ferdigheter det har. Når barnet blir mer mobilt og selvstendig, kan progresjon være at størrelsen på «Det lille rommet» øker.

Det blir viktig å forstå at for en liten, blind baby så eksisterer kun de lekene det kan nå med sine hender. Alt bortenfor eksisterer ikke. Det blir derfor avgjørende med pedagogisk tilrettelegging som sikrer at motiverende objekter ikke forsvinner. At objekter utenfor barnets ageringsflate gjøres kjent for barnet. Det kan trenges en person som legger ballen tilbake dit barnet kan nå den. Alternativer kan være festeanordninger som gjør at barnet kan finne igjen det det er interessert i. Det er viktig for å stimulere initiativ og ønske hos barnet for å utforske motorisk. Hvis ting bare forsvinner hele tiden, kan barnet gi opp og bli passivt.

Kroppskontakt

Alle små barn trenger mye nærhet fra sine omsorgspersoner.

Små blinde barn trenger det om mulig enda mer. Kroppskontakten hjelper dem til å bli kjent med sin egen kropp og vil øke kroppsbevissthet. Et lite barn som er blindt kan ikke se foran, bak eller opp ned på seg selv og andre. Det må kjenne, søke og forstå gjennom nærhet og berøring. Nærheten til andre viktig for forståelse av seg selv i rommet (rom/retning): Gjennom berøring og nærhet levendegjør den voksne i forflytningen rom og omgivelser for den som ikke ser. Slik lærer det lille, blinde barnet litt etter litt at det finnes en verden bortenfor det som det kan nå med sine hender.

Kroppsbevissthet

Rita Jeremiassen definerer kroppsbevissthet som summen av alle minnene om kroppsdelene og de bevegelsene kroppsdelene har gjort (6). Kroppsbevissthet bygger erfaring gjennom egenaktivitet og på visuell oversikt over egen kropp og andres kropper. Personer med alvorlig synsnedsettelse har naturlig nok langt mindre mulighet for å registrere andre menneskers kropp og lære av det (ibid). Begrenset kroppsbevissthet, eller i hvert fall annerledes kroppsbevissthet, er derfor en vanlig utfordring for denne gruppen.

Man kan hjelpe små, blinde barn til å øke sin kroppsbevissthet gjennom mange former for tiltak som fysioterapeuter ofte benytter i sitt arbeid: Berøring og benevning av kroppsdeler, sangleker som stimulerer barnet til å bli kjent med kroppen sin og at vi bekrefter barnet på at vi ser hva det gjør.

Balanse mellom utfordring og mestring

Hvis kroppsbevissthet er summen av all bevegelseserfaring, blir det er viktig å stimulere barnet til mye aktivitet.

Det må imidlertid være balanse mellom utfordring og mestring. Bevegelsen må skje innenfor rammer som er trygge og motiverende for barnet. Et lite barn får ikke lyst til å bevege seg fremover hvis det skaller hodet i veggen på hvert eneste forsøk. Det ser jo ingen av hindringene det møter på sin vei. Hvis oppgaven blir for krevende oppleves ikke flyt, men angst og frustrasjon i stedet (8).

På den annen side må barnet få prøve hvis det skal utvikle seg.

Mestring eller flyt forutsetter kompetanse på et gitt område (Ibid). Ved å gå opp ruta sammen med det lille barnet som har begynt å bevege seg fremover, bruke ord og egen kropp for å synliggjøre veggen på en skånsom måte, gis informasjonen barnet mangler ved ikke å se. Oppgaven blir gradvis mer overkommelig og motiverende slik at det lille barnet kan starte reisen opp fra gulvet.

Det er ingen tvil om at manglende syn får konsekvenser for evnen til bevegelsesutvikling. Manglende syn utfordrer fysioterapeuter på en annen måte når vi skal legge til rette for bevegelse. Heldigvis finnes det mange enkle grep man kan gjøre for å bistå barnet i barnets bevegelsesutvikling.

Referanser:

1. Wilhelmsen G. (2003). Å se er ikke alltid nok. Oslo:Unipub forlag, s9.

2. Gude, I. (1996). Fysioterapi i kommunehelsetjenesten. Barn i førskolealder. Synshemming, Otta: Kommuneforlaget, s315.

3. Brandsborg K. (1993). Prosjekt rapport: Blindfødte barns psyko-sosiale utvikling. Synspunkt. Tambartun, Nr1, 8 årgang.

4. Brandsborg K et.al . (2004). Felles oppmerksomhet med små barn som er blinde. Huseby og Tambartun kompetansesentra. Statped skriftserie nr. 21, s4,59.

5. Lian A, Gjessen E. (2012) Forelesning: Mobilitetsopplæring for barn, 0-6 år. Huseby kompetansesenter.

6. Jeremiassen R. (2012). Motorisk funksjon hos synshemmede, bevegelsesglede hos synshemmede, Statped skriftserie nr.107, Tambartun kompetansesenter, s20.

7. Jeremiassen R. (2013). Å se ved bevegelse. Statped. NTNU -trykk. Melhus, s23.

8. Helgesen Leif. (2011). Menneskets dimensjoner. Lærebok i psykologi. Kristiansand: Høyskoleforlaget, s98-99.