Ridefysioterapi

Ridefysioterapi

Av Bente Nellemose, Hanne Dahl Iversen

Forlag: Munksgaard

Sider: 96

ISBN: 978-87-628-1645-9

Bokanmeldelse

Bokomtale i Fysioterapeuten 9/2016. 

Nytt om ridefysioterapi

Våre danske kolleger, ridefysioterapeutene Hanne Dahl Iversen og Bente Nellemose, har skrevet denne lille, og etter min mening betydningsfulle, boken om ridefysioterapi. Den ser kanskje mer ut som et hefte med sine 96 sider og myke permer, nesten lommeformat. Men det er imponerende hvor mye forfatterne har fått med på så få sider.

Boken kom i stand etter en direkte henvendelse fra forlaget, med begrensning i sidetall og tre måneders frist. Den er skrevet ved siden av fulltids jobb, noe som gjør arbeidet enda mer imponerende.

Målet var å beskrive ridefysioterapi i Danmark anno 2015. Forfatterne mener at selv om ridefysioterapi er et lenge anerkjent behandlingstilbud, er det mange, også blant helsepersonell, som ikke kjenner til denne behandlingsformen og effekten av den. 

Derfor ønsker forfatterne å informere om ridefysioterapi på helseutdanningene, fortrinnsvis på fysio- og ergoterapiutdanningene, men også medisinstudiet. Videre håper forfatterne at boken vil kunne brukes som oppslagsverk og inspirasjon. Nettopp dette tror jeg de har lykkes med. Det finnes få bøker på området, og denne vil være et bra tilskudd.

For ridefysioterapeuter er det ikke noe nytt i boken, men forfatterne klarer på en utmerket måte å sammenligne ridefysioterapiens virkemåte med andre anerkjente trenings- og behandlingsformer. Det gjelder blant annet balansetrening og motorisk læring. Slik har de etter min vurdering overbevisende forklaringer på hvorfor dette kan være en fin form for fysioterapi. Boken gir også bra oversikt og eksempler på øvelser og progresjon i behandlingen.

Videre ser vi hvordan ridefysioterapien i Danmark er organisert i retningslinjer, avtaler og krav til fagpersonell, så vel som hester og utstyr. Danske Fysioterapeuter (DF) har som i Norge en egen faggruppe;  «Fraktionen af Ridefysioterapeuter». Danskene har også «Foreningen af Godkendte Handikapridesentre».

 Et følt behov for å ville skrive boken kan også være at Sundhedstyrelsen i 2014 utga «National klinisk retningslinje for fysioterapi og ergoterapi til børn og unge med nedsat funktionsevne som følge af cerebral parese – 9 udvalgte indsatser». Retningslinjene skapte en viss oppsikt både i Danmark og Norge ved å bare anbefale bruk av ridning «etter nøye overveielser, da effekten er uavklart, og at skadevirkninger som smerte og fall fra hesten er dokumentert». Cerebral parese er vel den funksjonsnedsettelse hvor ridefysioterapi er mest kjent for å være vellykket, og der forsk-ningsgrunnlaget er best.  

Boken er ryddig og oversiktlig. Litteraturhenvisningene bak i boka inneholder ikke rene studier, men kjente lærebøker og artikler av mer praktisk art. Det er kanskje like greit, i det dette er en erfaringsbasert bok som likevel tydeliggjør overensstemmelse mellom teori og praksis. Uansett burde nok vitenskapelige studier blitt tatt med her.

Det mest sentrale i boken er naturlig nok hvordan ridefysioterapi virker. I en ideell oppreist og balansert sittestilling, eventuelt med støtte, blir pasienten beveget av hesten i alle ledd. Utgangspunket for bevegelsen er bekkenet, som forårsaker en tilnærmet gangbevegelse i pasientens hofteledd og rygg, noe boken beskriver. Bedret gange er en effekt som synes vanlig ved ridefysioterapi. Avspenning, balanse, stabilitet, koordinasjon, kroppsholdning, kroppsbevissthet og symmetri er noen av utfordringene ved ridning. I tillegg kan oppmerksomhet, konsentrasjon og hukommelse trenes. Pasienten blir med i et sensomotorisk samspill, som også omfatter mestring og glede over samværet med hesten. 

Det brukes mye leker og utstyr som baller og poser, kjegler, stolper og bommer, for å trene balanse, vektfordeling og kroppsbevissthet.  Det kan være morsomt og kan brukes som test og konkurranse. Å klappe hesten eller pusse den, og bruke utstyr som har direkte med hesten å gjøre, kan kanskje være mer motiverende. 

En stadig økende interesse verden over om betydningen av bruk av dyr, og da spesielt hest i terapi og tilpasset aktivitet for mennesker med nedsatt funksjon, krever informasjon, dokumentasjon og kvalitetssikring av tilbudene. Slik sett er boken et viktig bidrag, selv om ridefysioterapi har vært akseptert siden de nordiske land begynte med dette allerede i 1950-årene. 

Forfatterne sier at Danmark var det første land i verden hvor «sykekassen» ga tilskudd til «legehenvist ridebehandling» i 1973.  Dette stemmer nok ikke helt, da den norske  fysioterapeuten Elsebeth Bødtker regnes som pioneren, med godkjenning av Rikstrygdeverket for ridefysioterapi med full refusjon allerede i 1964. Men la oss ikke hefte oss ved det, boken er bra den! 

Ellen Trætteberg, ridefysioterapeut, Beitostølen.