Placebodefekten

Placebodefekten

Av Gunnar R. Tjomlid

Forlag: Humanist Forlag

Sider: 463

ISBN: 978-82-82-82051-6

Bokanmeldelse

Bokanmeldelse i Fysioterapeuten 4/2014.

En anbefalt bok om placeboeffekten og alternativ behandling

«Placebodefekten» er en bok som forsøker å besvare hvorfor mennesker som velger alternativ terapi føler bedring av symptomer på tross av at vitenskapelige studier gang på gang viser at behandlingene ikke i seg selv har effekt. Boka gjør dette grundig ved å komme innom temaer som den vitenskapelige metode, kritisk tenkning, forskning på placebo og menneskelig psykologi. Ni alternativklisjeer som for eksempel «det virker for meg» og «det blir verre før det blir bedre», blir eksemplifisert og forklart ut fra et vitenskapelig ståsted. Forfatteren går detaljert inn i tre alternative behandlingsformer: homeopati, akupunktur og kiropraktikk. Disse er valgt ut for å ta for seg bredden av alternativ terapi, hvor forfatteren rangerer homeopati lengst vekk fra en forskningsbasert medisinsk behandling, til kiropraktikk som ligger nærmest, men likevel godt innenfor det alternative. Akupunktur rangeres et sted midt imellom disse. Leseren tas gjennom gode eksempler på hvor lett vi mennesker lar oss lure, og eksempler på tankefeil.

Et eksempel på dette er kognitiv dissonans, som er et ubehag vi mennesker føler når våre grunnoppfatninger om et tema blir utfordret av ny kunnskap. Vi mennesker har da en tendens til å falle ned enda sterkere på opprinnelig standpunkt fremfor å ta til oss den nye kunnskapen. Boka lærer oss til å bli oppmerksomme på disse tankefeilene. Forfatter Tjomlid ønsket å skrive denne boka for å gi leseren verktøy slik at vi kan vurdere påstander på en mer kritisk måte og få kunnskap om den vitenskapelige metode. Dette lykkes han absolutt med!

Forfatter Gunnar R. Tjomlid er mest kjent som skeptiker gjennom bloggen Saksynt, tidligere Unfiltered Perception. Selv skriver han at det som skiller en skeptisk og en overtroisk person, er evnen en skeptiker har til å innse at selv om noe føles riktig, så er det ikke sikkert det er det. Han har IT-bakgrunn med varierte interesser innen kreative felt som diktskriving, musikk og entreprenørskap. Det at forfatteren ikke har helsebakgrunn, gjør hans ønske om å skrive denne boken troverdig. Hans kunnskapsnivå er virkelig imponerende. Det viser at kritisk tenkning og vitenskapelige prosesser er tilgjengelig for alle og kan tas i bruk i hverdagen uavhengig av bakgrunn. Boken er også aktuell for fagpersoner innen helse. Boken vil hjelpe fagpersoner til å bli mer oppmerksom på egne tiltak og behandling og hvordan disse hele tiden påvirkes av placeboeffekten og våre egne kognitive bias. Jeg liker hvordan Tjomlid gir eksempel på hvordan placeboeffekten bør brukes til det beste for terapeut og pasient - innenfor de vitenskapelige og etiske rammene. 

Som manuellterapeut med interesse for mennesker med muskel- og skjelettrelaterte plager, føler jeg at boken noen steder blir uklar rundt hva smerte er. Placebodefekten inneholder mye om smerter fordi smerte er en subjektiv opplevelse, typisk et symptom, som placeboeffekten har vist seg å påvirke. Smerte er ifølge International Association for The Study of Pain (IASP) en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse assosiert med faktisk eller potensiell vevsskade, eller beskrevet i form av slik skade. Boken hevder at smerten har to komponenter og viser til eksempel med vondt i ei tann, hvor den ene komponenten er det fysiske nervesignalet fra tanna (nocicepsjon) og den andre er selve opplevelsen av smerte. Men smerte kan oppleves uten nocicepsjon, noe IASP også nevner i sin definisjon av nocicepsjon. Det er mulig å være skutt i beinet, uten å oppleve smerte. Det er gjentatte eksempler på dette i litteraturen. Kompleksiteten i smerteproblematikken kommer ikke godt frem, og etter min mening viderefører boka en feilaktig fremstilling av smerte som noe som sitter i kroppen eller er psykisk. Forskningsmessig har det aldri vært mindre skille mellom kropp og psyke enn nå. Smerte er noe hjernen gjør uavhengig av om smerten er akutt eller kronisk. Smerte er subjektivt og ikke bare noe som har en stor subjektiv komponent. Den kan bare måles utfra om mennesket som opplever den sier det. Smerte er komplekst og noe som kanskje ikke kan kvantifiseres.

Til tross for dette liker jeg Placebodefekten veldig godt, og mener alle fysioterapeuter bør lese denne. Det er vel vanskelig å ikke like denne boken når forfatteren gir manuellterapeuter og fysioterapeuter følgende beskrivelse og dertil ansvar: 

«Vi trenger ikke kiropraktorer. Vi trenger ikke naprapater. Vi trenger ikke osteopater. Det vi trenger er dyktige fysioterapeuter og manuellterapeuter som behandler sitt spekter av lidelser hvor de er større eksperter enn allmennleger.»

Dette er godt sett av Tjomlid. Det viser at han har satt seg grundig inn i historien til fysioterapien. Fysioterapi skiller seg fra tilstøtende profesjoner ved å ha utviklet seg som egen fagretning utfra sykepleien og de ortopediske miljøene under første verdenskrig, mens de andre har oppstått utfra enkeltpersoner sine mer eller mindre fornuftige ideer, altså guru-basert. Ansvaret og tilliten boken gir vår profesjon håper jeg vi tar, og vi må fortsette den videre utviklingen av faget innenfor de vitenskapelig rammene og kunnskapsbasert praksis, samt tørre å legge bak oss metoder som ikke lenger holder vann. Dette er boken god til å vise historiske eksempler på. Styrken til systematisk forskning er nettopp dette, alternative terapiformer som gjennom systematisk testing viser seg å ha effekt, blir da ikke lenger alternativ medisin, men vitenskapelig medisin.

Tjomlid er etter min mening ganske mild i sin kritikk av de alternative terapiformene han tar for seg, kanskje bortsett fra mot homeopati og vaksinemotstand. Men her kommer også styrken hans som Norges mest kjente skeptiker godt frem. Han åpner for at det kan være deler av verktøyene som benyttes av kiropraktorer og akupunktører som kan ha effekt, siden noen få studier på spesifikke tilstander har vist noe effekt. Han er likevel klar på at totalpakken er alternativ. Dette nesten overraskende mildt i forhold til skeptikere i USA og Storbritannia, noe han også selv nevner i boka.

Med noen enkle forbedringer som nevnt over, samt en mer fagpersonvennlig og standardisert referanseliste, sitter jeg igjen med et ønske om at denne boka burde være obligatorisk lesning både i grunnskoler, høyskoler og universitet.

Vegard Ølstørn, manuellterapeut