Helsefremming i spesialisthelsetjenesten

Helsefremming i spesialisthelsetjenesten

Av Gørill Haugan, Toril Rannestad

Forlag: Cappelen Damm Akademisk

Sider: 328

ISBN: 9788202482619

Bokanmeldelse

Bokomtale i Fysioterapeuten 4/2017. 

Har fysioterapeuter noe å bidra med til helhetlig helse?

I denne boken har redaktørene invitert 25 fagpersoner innen helsevitenskap, de fleste sykepleiere, til å dele sin kunnskap om helsefremmende arbeid.

Den første av bokens tre deler handler om helsefremmende begreper som er spesielt viktige for personer i sårbare situasjoner. I del to undersøker bidragsyterne ulike pasientgruppers opplevelse og nytte av helsefremmende tilnærminger, og hvordan helsepersonell kan fremme pasienters helse. I del tre drøftes hvilke strategier og forutsetninger som må ligge til grunn for en helsefremmende spesialisthelsetjeneste.

Boken er skrevet med sikte på spesialisthelsetjenesten, som i hovedsak har fokus på å utrede og kurere sykdom. Samhandlingsreformen har gjort at helsetjenesten må reorienteres i retning av mer helsefremmende tiltak. Denne boken tar sikte på utøvelse av helsefremmende perspektiver når sykdom står sentralt.

Helsefremmende arbeid bygger på en salutogen tenkning hvor det som fremmer helse, velvære og livskvalitet står i fokus. Salutogenese står for helsens opprinnelse, i motsetning til patogenese som står for risikofaktorer og årsaker til sykdom. Helsefremming handler om å fremme personens egen indre kraft. Dette kan sette personen i stand til å tilpasse seg endringer i egen helsetilstand, og til å bevare sin fysiske, mentale, sosiale og åndelige helse, såkalt helhetlig helse.

Redaktørene trekker blant annet fram håp og mestring som et helsefremmende begrep for mennesker i en sårbar situasjon. Håp kan forstås som en grunnleggende tillit til og følelse av at det er en vei ut av vanskelighetene, at ting vil bli bedre. Håpet må også være realistisk og av betydning. Håp er ofte knyttet til mestring. Jeg vil mene at fysioterapeuter har noe å bidra med her. Å kunne se mulighetene i en vanskelig situasjon er knyttet til håp. Ved sykdom kan fysioterapi være sentral i å hjelpe folk til å se muligheter og mestre tap eller til å gjenvinne tapt funksjon, og dermed gi økt livskvalitet, noe som bidra til helsefremming i en vanskelig situasjon.

Et godt eksempel på dette er beskrevet i kapittelet om helsefremming blant hjertesyke på sykehus. Her trekker Ernstsen og Gjeilo fram viktigheten av å redusere gapet mellom pasientens håp og forventninger og den virkeligheten pasienten opplever. De trekker også fram viktigheten av fysisk aktivitet og trening som helsefremmende tiltak blant hjertesyke. De hevder at trening er en viktig del av sekundærforebyggingen for å unngå tilbakefall, nye sykdomsperioder og forverring av sykdom. Dette støtter opp under viktigheten av fysioterapitiltak i form av hjerteskoler og hjernetrim for økt mestring og livskvalitet.

Helvik trekker fram det samme i sitt kapittel om eldre innlagt i somatiske sykehus. Hun hevder at gode mestringsressurser og tro på egen mestring hos eldre innlagt i sykehus ser ut til å være like viktig for opplevelsen av egen helse som fysisk sykdom. Helsehjelp som styrker pasientens mestringsressurser og mestringstro er derfor viktig. Dette er nok et område fysioterapeuter er gode på.

Etter å ha lest boken ser jeg hvor viktig det er for fysioterapeuter å tenke helsefremmende og ta i bruk de begrepene som brukes innen helsefremmende arbeid. 

Boken er i hovedsak skrevet for sykepleiere. Flere grupper helsepersonell kan imidlertid dra nytte av kunnskapen, spesielt fysioterapeuter i spesialisthelsetjenesten. I 2014 ga de samme redaktørene ut boken «Helsefremming i kommunehelsetjenesten», hvor de presenterte flere sentrale begreper innen helsefremmende arbeid. Til sammen gir disse bøkene et godt grunnlag for helsefremmende tenkning, samt nyttige eksempler på helsefremmende tiltak.

Bøkene er absolutt å anbefale for den som er interessert i helsefremming. 

Oddbjørg Erla Jonsdottir, spesialfysioterapeut, master i helsefremmende arbeid fra Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Akershus universitetssykehus