Det går for sakte ... i psykisk helsevern

Det går for sakte...i arbeid med psykisk helse og rus

Av Bengt Karlsson

Forlag: Gyldendal Akademisk

Sider: 261

ISBN: 9788205491120

Bokanmeldelse

Bokomtale i Fysioterapeuten 5/2016.

Kritisk blikk på den psykiske helsetjenesten 

Bokens redaktør og medforfatter, Bengt Karlsson, inviterte 14 personer med ulik erfaring fra det psykiske helsefeltet til å skrive om psykisk helse og rus. Noen av dem underviser på universiteter og høyskoler, mens andre arbeider innen det psykiske helsefeltet. De har ulik bakgrunn som blant annet psykiatrisk sykepleier, psykolog og psykiater. De 15 essayene retter et kritisk blikk på hvordan helsevesenet behandler personer med psykiske vansker. 

Tittelen på boken, «det går for sakte», impliserer at forfatterne ønsker raskere endringer på en rekke forhold innen det psykiske helsefelt. De er opptatt av at brukeren, med psykiske lidelser, i større grad må få innflytelse over behandlingssituasjonen. Ordet bruker nyttes konsekvent i stedet for betegnelsen pasient. Maktutøvelse fra helsevesenet svekker personens autonomi. 

«Recovery» som tilnærming anbefales av bidragsyterne. Dette er forskningsbasert kunnskap utviklet av personer med erfaring fra psykiske helse- og/eller rusproblemer. Recovery skal hjelpe mennesker å bli rehabilitert til en vanlig hverdag etter langvarig psykiske problemer. Sentralt i Recovery er at personens egen historie, språk og hverdag trekkes inn i behandling. Brukerne får hjelp i hverdagen med blant annet å finne bolig, kontakte lege og offentlige kontorer, men at de på sikt skal bli stadig mer selvhjulpne. 

Trond Aarre er opptatt av hvordan en, i mange tilfeller unødig og altfor omfattende, standardisert medisinsk undersøkelse av bruker innen psykiatrien kan hindre personen i å komme til orde med sin beskrivelse av problemene han/hun søker hjelp for. Brukeren kan i for stor grad bli definert med sin medisinske diagnose og behandlet etter en biomedisinsk tilnærming. Samtidig blir personens egen forståelse av problemet undertrykket. Et standardisert behandlingsopplegg kan bli resultatet, og ikke en nødvendig individuell tilnærming. Aarre mener myndighetene taler med to tunger. De vil oppmuntre til individuelle behandlinger i samarbeid med brukerorganisasjonene, men samtidig ønsker de flere standardiserte behandlingsforløp. Disse ulike krav kan være vanskelig å forene, hevder Aarre. Alle forfatterne er enige om at brukernes egen historie, så langt det er mulig, må danne utgangspunkt for hvordan den enkelte skal få hjelp. Sammenhengen mellom personens lidelse, forhistorie og livssituasjon må trekkes aktivt inn i behandlingene, og pasientene må gjennom samtalen utvikle egne ord for hva som er problemet i livet. Flere av forfatterne er opptatt av at bruken av psykofarmaka er for omfattende og hindrer/passiviserer brukeren i å delta i behandlingsprosessen. Kan evidensbasert kunnskap tilpasses tilstrekkelig en individuell tilnærming i rehabiliteringen er et annet spørsmål som går igjen hos forfatterne. 

Et viktig kapittel drøfter forholdet mellom teori og praksis i treårige helseutdanninger. Forfatteren, Trond Hatling, mener at teoretisk kunnskap i for stor grad vektlegges på bekostning av undervisning i praktisk profesjonsutøvelse. Han stiller seg kritisk til at vitenskapelig produksjon og teoretisk kompetanse gis forrang fremfor relevant klinisk kompetanse ved ansettelse av lærere. Noe av hans argumentasjon er at praktisk opplæring i utøvelse av yrket må være en viktig del av studiet. Det trengs lærere med relevant erfaring fra praksisfeltet for at studentene skal bli dyktige praktikere. 

Jeg har så vidt streifet noen av problemstillingene i boken, og mange av essayene kunne fortjent mer omtale. Noen navn er nevnt, men det kunne like gjerne være trukket frem andre bidragsytere. Dette er en rikholdig bok, som kan anbefales alle fysioterapeuter. Forfatterne er opptatt av hvordan vi kommuniserer med brukerne, hvordan vi bruker vår makt og innflytelse og hvordan vi tar med brukerne på beslutninger i forhold til behandlingsopplegg. Dette er en svært aktuell problemstilling for alle fysioterapeuter i deres hverdag.

Einar Hafsahl, Spesialist i psykomotorisk fysioterapi