Bok_Tjora_ADHD

ADHD og det disiplinerte samfunn

Av Aksel Tjora, Lisbeth Elvira Levang

Forlag: Fagbokforlaget

Sider: 123

ISBN: 9788245020199

Bokanmeldelse

Bokomtale i Fysioterapeuten 7/2016.

Kritisk blikk på diagnosen ADHD

Det har vært en formidabel økning i antall barn i Norge som blir diagnostisert med ADHD de siste tjue årene. Bruken av medikamenter i behandling av ADHD har også økt tilsvarende. Forfatterne ønsker å sette et kritisk søkelys på fenomenet ADHD; hvordan diagnosen stilles, hvilke forhold i samfunnet som spiller inn, og hvordan barna, foreldrene og samfunnet forholder seg til ADHD.

Boken har seks kapitler. Forfatterne har ulik yrkesbakgrunn, men de fleste av kapitlene er skrevet av sosiologer. I tillegg er en psykolog og to lektorer i samfunnsfag blant bidragsyterne.

Diagnosen stilles gjennom observasjon av atferd. Ingen blodprøver eller andre medisinske undersøkelser kan påvise ADHD. Folkehelseinstituttet definerer det som en nevrologisk forstyrrelse som innebærer økt uro og konsentrasjonsvansker. Denne problematferden blir som regel først fanget opp av foresatt, barnehageansatt eller lærer. Diagnosen blir sjelden stilt før barna begynner på skolen.

Barna blir så henvist til PPT-tjenesten eller fastleger for en medisinskfaglig vurdering. Så henvises det eventuelt videre til spesialisthelsetjenesten. Legespesialister innen barne- og ungdomspsykiatrien og psykologer er blant de som kan stille diagnosen. For å stille diagnosen gjennomgås barnets helsehistorikk, det innhentes relevante opplysninger fra ulike miljøer barnet er i kontakt med, og det gjennomføres en del tester.

Det er i hovedsak to ulike syn på ADHD, men den ene tilnærmingen dominerer i forståelsen av diagnosen. Her blir det hevdet at noe er defekt eller forstyrret i hjernen. Gjennom denne biomedisinske forklaringen er sentralstimulerende midler, blant annet Ritalin, en av løsningene. Flere foreldre forteller i boken at barnet ble roligere og mer konsentrert med bruk av medisiner, og de overtar ofte den biomedisinske forståelsen. Andre foreldre er mer kritiske til medisinering. Boken omtaler også mulige bivirkninger av medisinene på kortere eller lengre sikt.                                                                                                                                     

Det andre synet på ADHD kalles en sosialkonstruktivistisk tilnærming. Dette innebærer å inkludere samfunnsmessige forhold med betydning for barnets uro og konsentrasjonsvansker. I denne sammenheng omtales normal eller avvikende atferd i stedet for å beskrive barnet som syk eller frisk. Normalitetsbegrepet vil være avhengig av samfunnets vurdering av hva som oppfattes som normalt til enhver tid.

I et eget kapittel vurderes det om skolereformer i nyere tid har ført til flere tapere i skolen, noe som igjen har medført uro og konsentrasjonsvansker hos disse barna, og at dette igjen er noe av forklaringen på at flere har fått diagnosen ADHD.

Foreldre reagerer ofte med lettelse på at barnet får diagnosen. Barnet får mer hjelp. Samtidig kan det frita både foreldrenes og lærernes ansvar for barnets oppførsel siden problemet med atferden er en følge av ADHD.

Mange barn, ifølge boken, reagerer derimot negativt på å få diagnosen, fordi det betyr at de oppfatter seg som annerledes enn de andre. Noen ønsker å skjule overfor medelever at de har fått diagnosen. Flere identifiserer seg med diagnosen og tilskriver sine egenskaper og væremåte som en følge av ADHD. Atter andre bruker diagnosen til å fraskrive seg ansvar for egne handlinger. Det er diagnosen som gjør at de har handlet slik.

Det er grunn til å være kritisk til hvor hyppig diagnosen blir stilt. I norske fylker varierer det betydelig hvor mange som blir diagnostisert med ADHD. USA ligger på verdenstoppen, og Norge har også en høy andel barn med denne diagnosen i forhold til andre europeiske land. Barn som er utsatt for fysisk og/eller psykisk vold kan ha de samme symptomer som kjennetegner barn med diagnosen ADHD; de kan være hyperaktive og å ha konsentrasjonsvansker.

Hvordan skilles disse barna fra hverandre; de med ekte ADHD og de som er utsatt for omsorgssvikt?  Det refereres i boken til at enkelte lærere har uttalt at de synes det ofte kan være vanskelig å skille mellom det ene eller det andre. Eline Thornquist problematiserer diagnosen i et innlegg om gutten Christoffer som ble mishandlet til døde uten at noen grep inn. Var han feildiagnostisert? (1)

Det er mange grunner til at fysioterapeuter bør lese denne boken. Mange fysioterapeuter har sannsynligvis hatt pasienter med ADHD. Å være foreldre til barn med atferd karakteristisk for ADHD kan være en stor psykisk påkjenning. Dette kan føre til anspenthet og muskulære plager, med behov for fysioterapibehandling.

Denne boken gir en fin og kortfattet innføring i fenomenet ADHD.

Einar Hafsahl, Spesialist i psykomotorisk fysioterapi

Referanse:  

1) Thornquist, Eline.

Gutten som ble oversett

. Fysioterapeuten. 2013; 4; 36.