Konkurranseinstinktet hos eldre menn er fortsatt sterkt, og det plager dem å skulle vise svakhet. Derfor blir mange eldre menn mindre aktive, fant NTNU-forsker Ebba Bredland. (Foto: Kristine Askvik)

Frykt for å vise svakhet gjør eldre menn mindre aktive

Ja, flere menn som er avhengig av rullator eller andre hjelpemidler venter faktisk til det er blitt mørkt før de går ut.

Publisert Sist oppdatert

Dette kommer fram i en ny kvalitativ studie fra NTNU av Ebba Bredland, fysioterapeut og førstelektor ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap.

Hun mener det går brattere nedover med menn enn med kvinner når de har gått av med pensjon.

– Jeg tror vi kan gjøre en bedre jobb med menn hvis vi forstår forskjellene i aldringsprosessen mellom kjønnene, sier Bredland.

Hun har jobbet 30 år som fysioterapeut. De siste tjue årene har hun jobbet ved fysioterapiutdanningen ved NTNU, fem av disse årene i kombinert stilling med folkehelsearbeid for seniorer. Ute i praksis har hun sett at det er forskjell på eldre menn og eldre kvinners aktivitetsnivå, men hun fant lite forskning på dette området.

Sliter med motivasjon
– Jeg ønsket å vite mer om hvorfor mannlige pensjonister sliter med å finne motivasjon for fysisk aktivitet. Vi kan anslå at rundt en fjerdedel er veldig aktive, mens rundt tre fjerdedeler er mindre aktive eller ikke aktive i det hele tatt, sier Bredland.

Og det er de mindre aktive eller inaktive som Bredland har sett nærmere på.
Studien «Challenges and motivators to physical activity faced by retired men when ageing» ble publisert i BMC Public Health i mai i år.

Ni pensjonerte menn i alderen 66-83 ble rekruttert fra et seniorsenter i Trondheim til å være med i den kvalitative studien. Alle deltakerne førte tidsgeografisk dagbok i sju dager, der de registrerte alt som skjedde i løpet av døgnet.
Tidsgeografisk dagbok er noe som i Norge primært har blitt brukt av ergoterapeuter. Gjennom å bli bevisst på hvordan man bruker døgnet og uken, kan det være lettere å få til en atferdsendring i neste runde, ifølge Bredland.

Dagbok og diskusjon
Etter dagbokføringen, ble det gjennomført fokusgruppediskusjoner. Den som ledet gruppen, en moderator, var en mann. På den måten ønsket Bredland å få mest mulig åpne og ærlige samtaler.

– Jeg tror det var helt avgjørende at det var en mann som ledet diskusjonene. Det fikk deltakerne til å snakke mer fritt.

Det var særlig to funn som pekte seg ut:

– Det var interessant å se hvor samstemte deltakerne var når det gjaldt redsel for å vise svakhet. Når de kjenner at kroppen endrer seg, så er det lett å «gjemme» seg i stedet for å ta tak, sier Bredland.

Både gjennom studien og som kommunefysioterapeut har hun erfaringer med personer som venter til det blir mørkt før de går ut dersom de trenger rullator eller andre hjelpemidler.

Heller staver enn rullator
Deltakerne sa det var ok å bruke staver, fordi det ikke gir samme signaler om svakhet som det å bruke rullator.
– At mange er så redde for å vise svakhet, er et kjempeviktig funn. Dette plager deltakerne mye mer enn jeg trodde, sier Bredland.

Det andre funnet henger sammen med det første, og handler om å være raskest og sterkest.

– Konkurranseinstinktet er fortsatt sterkt hos deltakerne i studien. Hvis de for eksempel deltar på en trening med en instruktør og får spørsmål om de klarer en vekt, innrømmer de at de sier «ja» selv om det egentlig er for tungt, sier Bredland.

Deltakerne mener at kvinner er mer realistiske til å bedømme hva de selv er i stand til å klare, og at dette oppleves vanskeligere for menn.

– Jeg er overrasket over at menn fortsatt «konkurrerer» såpass mye i den alderen, sier Bredland.

Menn spør sjelden
Konkurranseinstinktet kan slå negativt ut hvis man tar for hardt i fra starten – sånn som de andre gjør. Dette medfører at en blir stiv og støl, en følelse de ikke er vant til og som mange derfor blir redde for. Da oppleves det sikrest å slutte med aktiviteten.

Noen av deltakerne løp for eksempel til bussen, men ble redd da de merket at de ble andpustne og tenkte at dette kunne være farlig. I stedet for å spørre noen om det faktisk var farlig, avsto de i stedet fra å gjøre det igjen. Det samme gjaldt nye aktiviteter. Merket de at de ble støle, kunne de tenke at dette sikkert ikke var bra og droppet aktiviteten.

– Kvinner er flinkere til å spørre fysioterapeut, lege eller annet helsepersonell dersom de merker kroppslige endringer. Menn kunne spurt og fått vite at det var ufarlig, men de spør sjelden, sier Bredland.

Kartlegge først
Hun mener fysioterapeuter og andre fagfolk må bli flinkere til å kartlegge brukere bedre før man gir råd.
– Vi må ikke spørre «tror du at du orker å gå så og så langt?». Da vil flere av mennene svare det de ønsker, heller enn hva de er i stand til. Det er ofte lurt å starte gradvis med nye fysiske aktiviteter.

Hun mener at det er smart å sette realistiske målsettinger og at det ikke nødvendigvis er et mål at alle skal trene på treningssenter.

– Å få de som er inaktive til å bli mer aktive i hverdagen er viktigere, sier Bredland.

I studien fortalte flere deltakere at de ble motivert for fysisk aktivitet når de følte at de gjorde noe som var nyttig, for eksempel deltok på dugnader eller utførte hus- og hagearbeid.

– Jeg sier som Einar Gerhardsen – vi må huske å flette inn små ting i hverdagen som utfordrer kropp og bevegelse. At man for eksempel har faste rutiner som å ta trappen i stedet for heisen, sier Bredland.

Powered by Labrador CMS