Skrev om idrettsskader blant unge og vant NFFs studentpris.

Forebygging av idrettsskader blant unge

I studentpraksis møtte Ingjerd Strømholt tenåringer som gjennomgikk tidkrevende rehabilitering. Makter ungdomsidretten å ivareta forebygging av idrettsskader?

Nyheter

Strømholt fikk inntrykk av at skadeforebygging ikke var et prioritert område blant trenere i breddeidretten, og bestemte seg for å se nærmere på saken. 

Det resulterte i bacheloroppgaven «Fysioterapeuters bidrag i skadeforebyggende arbeid i ungdomsidretten», som gikk helt til topps da vinneren av NFFs studentpris 2017 skulle kåres. Førstepremien er 10.000 kroner og gratis deltakelse på Fysioterapikongressen 2018, som er på Lillestrøm 12.-14. februar.

I alt ti oppgaver ble nominert fra utdanningsinstitusjonene. Komitéen som leste og diskuterte seg frem til beste oppgave besto av seniorrådgiver Marianne Aars fra NFFs sekretariat, og Gro Opseth og Merete Tønder fra Fag- og utdanningspolitisk utvalg i NFF.

Gir bedre folkehelse

I sin begrunnelse skrev komitéen blant annet at «kandidaten retter søkelys mot hvilke bidrag fysioterapeuter kan ha innen skadeforebyggende arbeid innenfor bredde-idrett, eksemplifisert gjennom håndball og fotball» og at «kandidaten argumenterer for at skadeforebygging innen breddeidrett kan forstås som en offentlig oppgave, all den tid kommunehelsetjenesten skal bidra til å ”fremme helse og forebygge sykdom, skader og sosiale problemer”». 

– Forskning viser at en tidlig idrettsskade kan bli et tilbakevendende problem, for eksempel i form av artrose i kneet ved korsbåndsruptur. Dette kan føre til redusert fysisk aktivitet livet igjennom. I et slikt perspektiv får forebyggende arbeid i ungdomsidretten betydning også for folkehelsa, sier prisvinner Strømholt, som kommer fra Finnsnes i Troms. 

Hun er utdannet fysioterapeut fra UiT Norges arktiske universitet, og er for tiden i turnus i Bodø kommune. I februar tar hun fatt på det siste halve året i turnustjeneste, da ved Nordlandssykehuset Bodø.

I barne- og ungdomsidretten er det meste basert på frivillighet. I oppgaven intervjuet Strømholt to trenere i fotball og håndball med ansvar for lag i aldersgruppen 14 til 18 år. Begge trenerne hadde lang erfaring som trenere uten lønn.

– Jeg ville danne meg et bilde av hvilket kunnskapsnivå de hadde med hensyn til skadeforebygging, og hvilke behov de og klubben hadde for å kunne forebygge på en effektiv måte, forteller Strømholdt. 

Tilfeldig fagkunnskap

De to trenerne hadde gått flere trenerkurs og hadde god kjennskap til skadeforebyggende tiltak. Men selv om det finnes lagledere som er ivrige på faglig input, er det frivilligheten i barne- og ungdomsidretten som gjør det vanskelig å gjennomføre systematisk forebyggende arbeid.

– Det blir veldig opp til hver enkelt trener. Selv om de to jeg intervjuet greide å holde seg oppdaterte på egen hånd, gjaldt ikke det for alle trenerkreftene i klubben. Frivillige trenere har et stort behov for teoretisk og praktisk skolering, sier Strømholt.

Begge trenerne hun intervjuet hadde et uformelt samarbeid med fysioterapeut basert på bekjentskap. De følte at fysioterapeuten ga dem god veiledning, men var klare på at det var tilfeldigheter som gjorde at de hadde tilgang på slik ekspertise.

– I oppgaven diskuterer jeg hvordan fysioterapi kan bli en del av barne- og ungdomsidretten på permanent basis. Fysioterapeuter kan bidra med systematisk veiledning, rådgivning og kunnskapsdeling, ikke minst i form av individuell tilpassing med øvelser og belastningsstyring, sier Strømholt.

En offentlig oppgave

Når det gjelder standardisering og ansvarsdeling med hensyn til forebygging, står breddeidretten overfor en utfordring. I klubber hvor kassa er bunnskrapt og hjulene holdes i gang ved hjelp av frivillig innsats, finnes det ikke midler til å ansette en fysioterapeut – selv ikke på deltid. 

– Hvem skal ha det overordnede ansvaret for at barne- og ungdomsidretten skal kunne drive skadeforebyggende arbeid?

– De politiske føringene argumenterer for at skadeforebygging i breddeidretten skal være en offentlig oppgave. Kommunen skal forebygge skader og sykdom, fremme helse og beskytte befolkningen mot funksjonstap. Hvis kommunehelsetjenesten fikk ansvaret, kunne forebygging vært gjennomført på en systematisk måte i alle klubber, uavhengig av størrelse, sier Strømholt.

– Ville det lønne seg økonomisk?

– Det å sette inn ressurser for å gi skadeforebygging bedre forutsetninger og vilkår, kan på lengre sikt redusere behandlingskostnadene i helsevesenet. Man kommer antakelig langt med grunnleggende kursing og en fysioterapeut å spørre til råds når det trengs. Kanskje kan også idrettsforbundene bidra med økonomisk støtte inn i dette arbeidet, sier Strømholt.