Teori i praksis
Da NFFs faggruppe for barne- og ungdomsfysioterapi (BUF) holdt sitt årsmøte i mars, ble det besluttet å avvikle undergruppene Bobath og Vojta.
Til tross for at det i lengre tid har stormet rundt det faglige innholdet i Vojta-tilnærmingen som metode, sier leder av BUF, Atle Aunaas, at undergruppene blir avviklet på bakgrunn av administrative årsaker, og ikke metodens innhold eller utøvelsen av den. Han sier BUF har besluttet å være en gruppe for alle innen interesseområdet barnefysioterapi, og derfor ikke lenger kan forsvare å huse undergrupper.
Jone Strand Helgesen, leder av Vojtagruppen, ser det annerledes. Hvordan kan det ligge administrative årsaker bak, spør han, når vi aldri har vært en byrde, verken økonomisk eller administrativt? Han peker på at metoden har betydd mye for barnefysioterapien generelt i Norge, og at vojtaterapeuter bør organiseres i en egen enhet for best å kunne videreføre måten de jobber på.
Vojta-tilnærmingen er omstridt. Det foreligger svært lite, om noe, evidensbasert forskning på området, og metoden kan være svært krevende både for barnet som behandles og de pårørende.
Kan slike tiltak forsvares i 2015, uten at det finnes vitenskapelig belegg for at denne tilnærmingen gir bedre effekt enn den konvensjonelle?
Skeptikerne vil si nei. Utøverne vil si ja. Det samme vil en rekke omsorgspersoner, som opplever at vojta-tilnærmingen hjelper barna deres til en bedre hverdag.
Mange av metodene fysioterapeuter benytter seg av er erfaringsbaserte; en stor del av behandlingstilnærmingene følger en tradisjon som man ikke har funnet vitenskapelig støtte for.
I forholdet forskning, erfaringsbasert kunnskap og pasientens ønsker og behov; hvor stor andel evidensbasert forskning skal til før praksisen kan kalles kunnskapsbasert?
Leder i vojtagruppen, Jone Strand Helgesen, sier det slik: - Håndverket ser ut til å forsvinne til fordel for en mer teoretisk basert fysioterapi, preget av registrering og statistikk.
Vurderer man et tiltak som godkjent kun basert på vitenskapelig effekt, vil en stor del av fysioterapien komme til kort.
Hva profesjonen til slutt anser som det akseptable styrkeforholdet mellom forskning og erfaring, vil ha avgjørende betydning for fysioterapiens fremtid.
