Å ta fra de syke og gi til de friske
Det finns knapt noen saker som får mer oppmerksomhet enn fortvilte pasienter med alvorlige sykdommer som ikke får den behandlingen de forventer og/eller trenger. Et direkte og brutalt utslag av medisinsk og økonomisk prioritering.
Men prioritering er nødvendig. Ingen samfunn har råd til absolutt alt. I juni i fjor oppnevnte daværende helseminister Jonas Gahr Støre et nytt prioriteringsutvalg, det tredje i rekken. Innen 15. september skal utvalget overlevere en rapport (NOU) til helse- og omsorgsminister Bent Høie.
Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen, er leder i Prioriteringsutvalget. I en kronikk i Dagens Medisin i februar skrev han blant annet at prioritering ikke bare handler om «mest mulig helse for pengene».
Det handler om prinsipper, kriterier og virkemidler. Hvordan alvorlighetskriteriet kan presiseres, og hvordan man skal forstå nyttebegrepet i livets sluttfase.
Er det overhodet mulig å nå fram med andre budskap? Som at forebygging og økt fysisk aktivitet hos voksne faktisk kan hindre både sykdom og død, og at riktig trening kan minske behovet for ortopediske operasjoner? Det siste er riktignok ikke dødelig, men det er veldig dyrt. Prioritering av slike tiltak kan spare samfunnet for store helseutgifter – som eventuelt kan brukes til andre, mer akutte medisinske formål.
I Dagens Medisin hadde Norheim med en illustrerende liten quiz:
1. Hvordan vil du rangere følgende fire tiltak?
A: Dialyse på sykehus for kronisk nyresvikt grad 5, sammenlignet med palliativ behandling (koster cirka 1 million kroner per kvalitetsjustert leveår).
B: Ipilibumab som tilleggsbehandling for føflekkreft med spredning (cirka 800.000 per kvalitetsjustert leveår).
C: For fastleger: korte målrettede motiverende samtaler for å øke fysisk aktivitet hos voksne, sammenlignet med dagens praksis (koster cirka 18.000 per kvalitetsjustert leveår).
D: For fastleger: MR og en foreløpig ortopedisk avtale for pasienter med vedvarende kneproblemer, sammenliknet med ortopedisk henvising alene (cirka 60.000 per kvalitetsjustert leveår).
2. Hvilket av disse fire tiltakene tror du ikke er prioritert i Norge?
– Det finnes ennå ingen fasit for hva som er riktig svar på spørsmål 1, men riktig svar på spørsmål 2 er C, skrev Norheim.
Altså – målrettede motiverende samtaler for å øke fysisk aktivitet hos voksne. Han betegner det som et paradoks at forebygging ofte er mer effektivt enn behandling, men at mange likevel er enige med tidligere helsedirektør Torbjørn Mork i at «forebygging er å ta fra de syke og gi til de friske».
Norheim – kan Prioriteringsutvalget få gjort noe med dette?
