Turnus på en

Når stigmaet har lagt seg

I mitt forrige innlegg «stigma» beskrev jeg hvordan det hele startet det første året når foreldre, besteforeldre lærere og resten av befolkningen fikk nyss i ditt valg av fysioterapi som studieretning. 

Blogg

Det var nemlig det første året man merket at oppfatningen av at slike studenter var en eller annen topptur-nerd som studerte sjamankunster og kjevlebruk for behandling av ryggsmerter med gode massasjeferdigheter…

Sommerferien er over, Brodal har støvet ned i oppbevaringsskapet på skolen og det meste av kunnskap etter anatomieksamen er så rusten at det nesten er behov for stivkrampesprøyte. Det fine er at presset, «stigmaet», også har roet seg i løpet av sommerferien. De har forstått at du som student nå trenger tid og gir deg litt pusterom.

Fadderuka

Debut-uka starter og man får de samme spørsmålene fra årets fadderbarn som vi stilte året før. Og man får en følelse av at man faktisk kan noe når man legger til de få latinske ordene man husker, kun for å ”briefe” litt når man svarer førsteklassingen. Det gir nesten en falsk trygghet om at det kommende 2. året blir lett og mindre skummelt, når man ser hvor langt man har kommet etter å ha begynt fra scratch.

Varselskudd

Ukene går, oppgaver leveres, semesteret føles å gå ganske rolig og greit for seg. Så kommer første varselskudd, praksisplasser skal trekkes og det bygges brått opp en unison spenning og frykt for å havne innerst i Finnmark eller på en øy nede i Nordland. Men sett tilbake, var dette egentlig noe å være redd for, sammenlignet med første dagen av praksis?

Mestringsfølelse

For den dagen kommer nesten like brått, som julekvelden på kjærringa. Vi får på ny dette presset som bestemor ga oss første studieår, forskjellen er at denne gangen nytter det ikke å svare «det har jeg ikke lært ennå» som du serverte til henne under julemiddagen året før. Det er faktisk nå studietiden virkelig begynner. OG tro det eller ei, så blir de rustne anatomi- og støvete fysiologikunnskapene hentet frem og børstet ren, og man kommer seg helskinnet gjennom dette kapittelet også, med en fantastisk følelse av å faktisk ha hjulpet andre mennesker, noe som gir en enorm mestringsfølelse.

Andreas John Olaussen 

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus