Illustrasjonsfoto: Cottage cheese

Mellom barken og joggeskoen

Press! Press om å spise riktig, trene nok og ikke minst "passe inn". Dette er temaer som har vært veldig i vinden de siste årene. Da er det ikke så unaturlig, at de også preger vår hverdag som fysioterapistudenter.

Blogg

Gjennom to studieår har vi blant annet vært igjennom flere flotte praksisperioder. Sammen med medstudenter har vi i etterkant av disse periodene reflektert over hvordan fokuset på kropp, trening og kosthold har vært ute i felten. Her kommer et lite utdrag av våre refleksjoner knyttet til dette.

I dagens Norge betraktes kroppen som et viktig symbol, og et uttrykk for identitet og suksess. Fysioterapiprofesjonen er intet unntak. I likhet med andre, er vi også offer for en utpreget visuell kultur, der både massemedia og sosiale media dyrker vårt uteseende til det ekstreme.

Som fysioterapistudenter lærer vi å betrakte pasientene våre ut fra et fenomenologisk perspektiv, som en helhet der kropp og «jeg» er ett. Vi oppfordrer pasientene til å leve aktive liv, men legger stor vekt på at «litt er bedre enn ingenting», og at aktivitetene skal være etter deres egne ønsker. Som studenter i praksis har vi imidlertid lagt merke til at dette endrer seg når samtalen dreier seg om oss selv.

Med øyne på stilk sitter vi i lunsjen, og observerer våre rollemodeller omhyggelig. Vi har et håp om å omsider bli en del av «gruppa», der vi sitter blant dyre pulsklokker og nye joggesko i lunsjen. I praksis opplever noen at veilederne diskuterer om cottage cheese er det sunneste alternativet, mens et par andre terapeuter viser fram bilder av den sjette toppturen denne uka. Andre studenter har hatt kolleger som stort sett snakker om hvor mange ganger de har løp denne uka. Som student er det kanskje ikke så lett å innrømme at cottage cheese faktisk ikke står på handlelista, og at å springe mila er noe av det kjedeligste man kan tenke seg.

Det kan for oss studenter virke som at fysioterapeuter har en tendens til å ha andre forventninger til både seg selv og sine kollegaer. Satt på spissen kan vi kanskje si at vi tar på oss et annet par briller i det vi forlater behandlingsrommet. Flere av oss oppdager også stadig at mange mennesker vi møter tar det for gitt at vi lever sunt, og at vi er opptatt av å trene. De fleste av oss har nok hørt frasen «du som er fysioterapistudent trener vel en del?», mer enn en gang.

Det er kanskje ikke så rart at mange har en slik oppfatning, men hvorfor føler vi oss ofte forpliktet til å framstå slik? Kanskje man heller skulle avkreftet noen fordommer, og heller vise hvor mange nyanser av fysioterapeuter som finnes der ute? Vi som studenter har ikke et fasitsvar, men vi tror at ulike terapeuter ville kunne bidra til at vi bedre kan forstå de mange forskjellige menneskene som søker hjelp hos oss, og ikke kun fremstår som uoppnåelige og idealiserte rollemodeller.

Vi mener ikke at folk skal slutte å spise cottage cheese og gå toppturer, og vi ønsker selvsagt ikke å dra alle i fysioterapimiljøet under en kam. I stedet ønsker vi å slå et slag for den gamle gode brødskiva, og at en enkel tur i marka ofte er nok. Man trenger tross alt ikke å bestige en topp flere ganger i uka for å være en god fysioterapeut. 

Sunniva Stensen Aarsnes og Marianne Dillern, 3. års fysioterapistudenter ved UiT.

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus