#MeeToo. Illustrasjosfoto: Colourbox.com.

#MeToo?

Nylig hadde vi forelesning om #MeToo-kampanjen, og vår rolle som fysioterapeuter. Hvor skal vi sette grenser? Hva gjør vi hvis vi kommer opp i vanskelige situasjoner med pasienter? Og hvordan håndterer vi situasjonene? 

Blogg

#MeToo-kampanjen handler om å belyse situasjoner hvor personer er blitt utsatt for seksuell trakassering av personer i maktposisjoner. Dette foregår i blant annet kultur, idrett, politikk og arbeidslivet. I forholdet mellom pasient og fysioterapeut er det vi som har makten. Vi har et stort ansvar ovenfor pasientene våre. Vi er en helseprofesjon som jobber tett på pasientene våre. Uten god kommunikasjon, kan visse ting vi gjør i klinikken misforstås, og pasientene kan føle seg krenket. 

For min del er denne kampanjen ekstra viktig. Jeg har en fortid hvor jeg har blitt utsatt for gruppevoldtekt av min tidligere kjæreste og en kompis av han. Jeg var 15 den gang. Nå er jeg på mitt andre år i fysioterapistudiet. Jeg bar på den hemmeligheten alene i 3 år før jeg turte å betro meg til min familie og venner. Nå er jeg 21 år, og har kommet meg langt. Jeg har vært veldig åpent om dette på studiet helt fra start. Jeg er et offer. Et offer. Ett ord jeg ikke liker. Jeg vil ikke være det offeret. Jeg vil være sterk. Bevise for meg selv at disse folkene ikke klarer å bryte meg ned. 

Det har ikke bestandig vært lett å gå på dette studiet, hvor vi så og si mister det vi kaller private og intime soner. Det er så lett for oss å kle av oss foran medstudenter og lærere, palpere muskulatur, og utføre traksjoner av ledd som er nær intime kroppsdeler. Vi hadde nylig undervisning for sykepleierstudenter i forflytning. Det ga meg en aha-opplevelse for hvor langt jeg har kommet. Det å se hvor distanserende de var i begynnelsen av timen, hvor det for meg nå er helt naturlig å stå tett innpå.

Jeg har også vært åpen med mine veiledere i praksis om dette, og det er bestandig det samme spørsmålet som kommer opp: ”Hvordan er det for deg å håndtere pasienter?” Når jeg nå er i mitt 4.semester er det svært naturlig for meg å være nær pasienter. Jeg har fantastiske lærere som har vært svært støttende, og har lagt til rette for meg. Jeg har eksemplariske medstudenter som respekterer meg når det blir litt for mye for meg. Jeg husker første gang vi skulle undersøke overex. En medstudent holdt armen min og ba meg slappe av. Tårene rant. Det skulle ta meg over ett år før jeg klarte å gi slipp på armen, og la medstudentene mine få undersøke den. Kjeven min lar seg ikke beveges passivt. Under massasje-situasjonen i 2.semester fikk jeg daglig autonome reaksjoner.

Jeg har bestandig ønsket å jobbe med mennesker. Helt fra jeg var liten, har pappa fortalt meg at det eneste jeg ønsket å være når jeg ble voksen, var å jobbe i helsevesenet. Først og fremst en lege. Men pga. den kvelden alt snudde seg på hodet for meg, trodde jeg at alle planene mine også gikk i vasken. Karakterene ble dårligere, jeg mistet motivasjonen, konsentrasjonen var så å si borte. Men jeg hadde fortsatt et stort ønske om å kunne jobbe med noe innenfor helsevesenet. Jeg tok meg et friår etter VGS, for å prøve å finne ut av livet mitt. Da jeg leste meg opp på fysioterapi, vekket det min interesse. Feltene en fysioterapeut jobber med, er lik de samme feltene jeg opprinnelig ønsket å jobbe med, som lege. Derfor var valget mitt enkelt.

Den dag i dag er jeg utrolig glad for valget jeg tok. Jeg er stolt over meg selv, og jeg er stolt over fysioterapifaget. Det ble redningen min. Jeg har fått verktøy jeg kan bruke når jeg selv trenger det. Men viktigst av alt har jeg en bredere forståelse for pasienter som kommer til oss med lignende situasjoner. Etter samtaler med både familie, venner og andre som ikke har vært gjennom det samme, er det vanskelig for dem å sette seg inn i hvor utfordrende det kan være på daglig basis. Slike situasjoner kan ramme hvem som helst. Til og med vi som skal hjelpe de som har vært gjennom det samme. Med hjelp og støtte av familien min, kjæresten, venner, lærere, og medstudenter er jeg nå blitt sterkere. Og jeg er glad det settes fokus på seksuell trakassering utført av maktpersoner. #MeToo hjelper til å bryte ned det som har vært så tabu å snakke om så altfor lenge.  

Ulrikke Vangen Persen, 2.året Fysioterapi ved Norges Arktiske Universitet - UiT.

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus