Studerer på disseksjonssalen

Første møte med disseksjonssalen

På Høgskolen i Oslo og Akershus har vi fysioterapistudenter mulighet til å være på disseksjonssalen ved Rikshospitalet. Dette er en gylden mulighet for studentene å se reel anatomi. Å kunne se og ikke minst ta på en ekte død kropp med muskler, nerver og årer, gir en helt annen opplevelse enn å se det på et bilde i anatomiatlaset.

Blogg

For mange førsteårsstudenter kommer det som en overraskelse at en del av anatomiundervisningen foregår på disseksjonssalen. I tillegg til det har vi forelesninger og overflateanatomi. Her er to førsteårsstudenter som deler sin erfaring med sitt første møte med disseksjonssalen:  

Lars Spillebrok  

“Det var mange forventninger og tanker rundt det å skulle starte som fysio-student på HiOA. Hva burde jeg kunne på forhånd? Hva blir det mest vesentlige vi skal lære? Skal dette bli enkelt eller utfordrende? Alle disse spekulasjonene dannet et bilde av hva som lå i vente for meg de neste tre årene.

Da dagen omsider kom, og jeg, en forventningsfull student på 20 år, fikk høre at vi skulle på disseksjonssalen på Riksen for å studere døde mennesker, kjente jeg en ambivalent følelse av både urolighet og nysgjerrighet. En haug av nye forventninger og spekulasjoner boblet opp og et nytt bilde dannet seg for hvordan dette ville være.
Mandag 12/9 kl. 16.15 var dagen kommet for å se om visjon møtte realitet. På med frakk og hansker. Alle gikk spent foran et bord som liknet mer på en tralle der det lå noe under et hvitt håndkle. Alle visste hva det var, eller i hvert fall hadde skjønt at dét som ligger under der, det er ikke levende. Underviseren tok vekk håndkle og et ganske grotesk syn møtte oss. Parterte deler av dét som en gang har vært et menneske lå systematisk på benken. Det var en ny opplevelse for meg å kjenne på at jeg skal studere noe som jeg omgås med til daglig; noe som er.. meg. Hva skal jeg kalle dette? Et objekt? Subjekt?

Det har gått en måned siden jeg var på disseksjonssalen for første gang; og selv om det ikke er så lenge siden, har det blitt en helt vanlig hverdag i studiene. Nå gjelder det heller å ha tunga rett i munnen og lese seg opp til eksamen.

Helene Dahl

“Vi står i en stor hall og venter på læreren vår. Det er klassens første besøk på disseksjonssalen. Er det greit at jeg gleder meg? Eller er det jeg som er ekstra rar? Jeg mener: hvor ofte får du sjansen til å ta på og virkelig undersøke mennesket fra innsiden? 

Læreren åpner døren og summingen av elever stopper. Noen ser nervøse ut og andre viser ikke noe særlig. Vi følger læreren gjennom to sett med dører og frem til en korridor fullt med grønne frakker. Frem med de nitrile hanskene, anatomisk atlas og så frem for å fikle med frakkene. Tenk om jeg synes det er ekkelt? Hva om jeg ikke synes det er ekkelt? Tenk om jeg blir svimmel? Vi blir guidet gjennom en tredje dør og så er vi der. Disseksjonssalen. Stålbenker står fremme og på den står det stålbokser og noe som ligger skjult under et vått håndkle. Vi samles rundt lærerne og smiler nervøst til hverandre. Læreren tar ganske bedagelig av håndkleet og løfter frem en ryggrad. En ekte ryggrad. Fargen er hverken så død eller så levende som jeg hadde fryktet. Det drypper av den. Læreren peker og forklarer like rolig som om han holdt et bilde. Jeg ser på medelevene mine og ser til min lettelse at det ikke bare er jeg som er mer fascinert enn nervøs. 

Etter litt snakk får vi beskjed om å velge noen beindeler og finne ut hvordan de henger sammen. Etter den dryppende ryggraden er ikke knoklene noe å grøsse av, men ikke lenge etter at syntes vi har fått draget på både atlas og axis kommer beskjeden om å hente oss et våtpreparat. Resten av jentene ved bordet mitt nøler, så jeg går frem med nesten sommerfugler i magen. Er dette normalt? Å glede seg til å ta i deler av døde mennesker? Jeg velger en bit med øynene og løfter den forsiktig av bordet. Den er kald, våt og knoklete, men fortsatt ikke ekkelt. Jeg bærer den bort til gruppen min og legger den ned på stål bordet. Vi har en liste med deler og punkter som skal finnes og det tar ikke lang tid før vi alle vrir vender og løfter på preparatet. Alle tanker om ekkelt er borte. Utfordringen er å se, forstå og finne. 

Skrevet av Lars Spillebrok, Helene Dahl, Celine Kristiansen og Oda Waal

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus