Studenter og lærere ved fysioterapiutdanningen i Trondheim møtes til felles lunsj en tirsdag i eksamensperioden.

En dag i desember

Desember er en fantastisk måned med mye følelser. Jeg tar nok ikke feil når jeg sier dette gjelder de fleste studenter landet over. Snart er det etterlengtet juleferie, men før den tid kommer eksamen.  

Blogg

Når kalenderen viser 1. desember nærmer eksamen seg. Noen har kanskje allerede hatt sin første eksamen, og er i gang med å lese til neste. Andre river seg i håret over en 20-siders lang bacheloroppgave som står på stedet hvil. Dagene er lange og består av mye lesing, pugging og skriving. Akkurat nå står livet litt på vent og skole er i fokus. Godt er det å tenke på at juleferien nærmer seg med stormskritt.

Det er kø utenfor lesesalen når den åpner, og innen kl. 9 er det fullt. Det vil det være til langt ut på ettermiddagen. Her er det førstemann til mølla. Dagene på lesesalen er som en berg-og-dal-bane av følelser. Det er lite som er mer frustrerende enn å ikke få detaljene i anatomi på plass. “Hva het nå den lille benbiten på ulna? Var det proc. coronoideus eller proc. coracoideus. Det må være proc. coronoideus! Nei, vent nå, er ikke den i kjeven?”. Bacheloroppgave har jeg ikke skrevet, men jeg antar at dårlige skriveperioder topper all frustrasjon.  Heldigvis varer ikke frustrasjonen lenge. Etter en times intensiv jobbing er tankene alle andre steder enn i boka. “Å, som jeg gleder meg til å komme hjem til jul. Masse god mat og møte gamle kjente jeg ikke har sett siden i sommer. Lurer på hva jeg skal gjøre? Hva er det egentlig jeg gjør når jeg ikke leser? Jeg kommer til å få hobbyproblemer”. Når tankene er her vet man at det er på tide med en liten pause.

Jeg ser en student løsrive seg fra lesingen. Hun lener seg bakover i stolen, blikket beveger seg rolig mot vinduet der årets første snøfall daler ned fra himmelen. Samtidig tas en slurk nytraktet kaffe kjøpt på SIT kafé for 10 kr. Ute er det mørkt, kaldt og alle har det travelt. Det er det ikke her inne. Her er det stille og harmonisk. Ark som brettes, tastelyder fra pc-en og lyden av en febrilsk penn som beveger seg raskt over et kladdark er alt som er å høre. I ny og ne høres sirenen fra en ambulanse som suser forbi i all hast. Etter en liten pause er alt fokus i boka. “Nå husker jeg, det må være proc. coronoideus ulnae og mandibulae. Alt har så like navn”. Når frustrasjonen går over i glede og mestringsfølelse er det morro å studere og timene flyr.

Snart er det lunsj og klokken nærmer seg 12. En gjeng møtes i kantina med matpakker større enn pensumbøkene til sammen. De setter seg ned rundt et bord og kaster i seg den første brødskiven, som om de ikke har spist på en uke. Det er utrolig hvor sulten man blir av å studere. En av elevene drar frem pc-en. På nrk.no vises langrennssprint i friteknikk for kvinner og menn; perfekt pausekos. Lunsjpausen som skulle vare en halv time ble til 90 minutter med sosialt samvær og langrenn i bakgrunnen. Det må til når en vet at det fremdeles er 8 timer til dagen på lesesalen er over. 

Lesesalen er et lite samfunn med karakteristiske personer, og det er mange av dem. Den mest fremtredende er “snufseren”. Det slår aldri feil, alltid er noen syke. Det nytter ikke å legge skjul på snufsingen. Den høres uansett. Det er flere som utmerker seg, blant annet “hun med musikken”. Headsettet spilles for fullt med musikk du finner ute på byen en lørdagskveld. Med eget headsett eller ørepropper er problemet løst, men snufsingen kan ennå høres. Timene etter lunsj og frem til middag går utrolig fort. Plutselig lukter det amerikansk gryte i hele lesesalen. Han med matpakken vekker oppmerksomhet og får meg til å se på klokken. Den er 16 og blodsukkeret er lavere enn -10 på gradestokken. Ikke rart jeg ikke klarte å konsentrere meg den siste timen. Den sammen gjengen møtes i kanta for å spise sammen. Nå er ikke matpakken like stor, men før man vet ordet av det er den borte. Jeg overhører en av elevene si “jeg skjønner ingenting, vanligvis holder det med tre skiver til lunsj og middag. I dag har jeg spist fem og er fremdeles sulten. Jeg kommer ikke til å holde ut til klokka 22 i dag”. 

Heldigvis arrangerer studentforeningen, FYSIO, studentquiz denne dagen.  En ypperlig mulighet for et  avbrekk fra studiet. Elever fra alle tre trinn møtes. Studentene samles fort i gjenger og sosialiserer seg. Noen diskuterer skole, mens ander skygger banen fra studieprat. Foran bardisken er det kø. Når quizen begynner senkes alle skuldre med 5 cm.  Nå er det på tide å legge alle studietanker på hylla en liten stund og kose seg med gode medelever. På bordet forran meg står en iskald Dahls. Kondensen renner nedover glasset og jeg blir våt i munn. Jeg klarer ikke vente mer. Ingenting smaker bedre enn en kald pils etter en lang og intens dag på lesesalen. 40 spørsmål senere nærmer det seg hjemreise, men ikke helt ennå. En liten gruppe blir sittende igjen med pils nummer fire stående på bordet, nesten like god som den første. En time senere, klokka 22, er rectus abdominis ødelagt etter mye latter. Det på tide å reise hjem.

Å komme hjem i denne perioden, etter en lang dag på lesesalen, er ikke alltid like gøy. Skittentøykurven er full, og det begynner å samle seg klær på gulvet. Rommet er ikke ryddet på lenge og romkameraten har ikke tømt ut av oppvaskmaskinen eller gått ut med søpla, da de også er i eksamensmodus. Det eneste som frister er å legge seg. Tankene flyr idet hodet treffer puta. “Hva har jeg lært i dag og hvordan skal jeg legge opp dagen i morgen?” Det slår meg hvor heldige vi studenter egentlig er. En eksamenstid kan være stressende, men det veier ikke opp for det gode miljøet og ikke minst muligheten til å studere det man aller helst ønsker.

Jonas Hofmo

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus