Rehabilitering, rehabilitering eller rehabilitering

Rehabilitering, rehabilitering eller rehabilitering – del 2

Jeg deltok på en rehabiliteringskonferanse nå nylig. Et av de første innleggene omhandlet ny definisjon på rehabilitering. Det fikk meg til å tenke tilbake på innlegget «Rehabilitering, rehabilitering eller rehabilitering?» jeg skrev for et par år siden. Habilitetsspørsmål kan nok stilles, men jeg syns den står seg godt enda. Spørsmålet da var om skogen var blitt borte bak alle trærne? Spørsmålet nå er ikke bare om vi ser skogen i alle trærne, men kanskje også om vi er i ferd med å hogge ned mye av skauen for å finne igjen trærne? Har det skjedd noe de siste to årene?

Blogg

Vi er i alle fall fortsatt opptatt av egennavn, og på lista fra forrige innlegg har det dukket opp både Samfunnsbasert rehabilitering og Innovativ rehabilitering. Med all respekt, dette er fantastisk flotte tiltak og jeg er overhode ikke i noen posisjon til å kritisere innholdet i dette. Min bekymring er allikevel om vi er i ferd med å miste noe vesentlig oppi i all denne kreative utviklingen?

På tross av en haug med bløtkaker er det nok slik at det fortsatt drives svært mye rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Hvorfor er det slik, skulle ikke rehabilitering i all hovedsak foregå i kommunene? Jeg mener vi trenger diagnosespesifikke rehabiliteringstilbud. Spørsmålet er om det er realistisk at kommunene kan klare å få til dette?

Frode Skanke brukte begrepet «Poliklinisering» på konferansen jeg deltok på. Kan en konsultasjon på en time noen ganger i løpet av en eller annen tidsbestemt periode, erstatte det man kan få til ved døgnbaserte tilbud? I så fall vil jeg tro det er en del bedrifter som kan spare seg en hel del penger ved å la være å sende ansatte på samlinger som inkluderer overnatting.

Dersom vi erstatter døgnbaserte spesialiserte tilbud med poliklinikker i spesialisthelsetjenesten og kommunale tilbud av mer generell karakter, er det ett spørsmål som er viktig å stille:

Er vi i ferd med å miste det kliniske blikket i rehabilitering?

Hvis jeg får slag, vil jeg rehabiliteres av folk som kan slag. Hvis jeg får kols, vil jeg rehabiliteres av folk som kan kols. Hvis jeg får Parkinson, vil jeg rehabiliteres av folk som kan Parkinson. Hvis jeg får et hjerteinfarkt, vil jeg rehabiliteres av folk som kan hjerte. Hvis jeg får kreft, vil jeg rehabiliteres av folk som kan kreft.

Det kan godt være viktig for mange å klippe plenen eller komme seg til puben, men veien ditt avhenger også av hvilke konkrete kliniske utfordringer man har.

Hvis jeg får en sykdom eller skade, vil jeg gjerne møte andre som har tilsvarende utfordringer. Sammen kan vi dele erfaringer og finne løsninger på like problemer. Jeg vet ikke hvordan det er for folk flest, men jeg syns det er vanskelig å dele egne følelser med fremmedfolk på en gruppekonsultasjon i løpet av en time. Det er enklere over en kopp kaffe etter trening, eller mens vi egentlig gjør noe annet.

Mange husker nok «Halloween drapet». Marius Løken var et av to offer og holdt foredrag på denne konferansen jeg var på nylig. Han overlevde 15 brutale knivstikk påført av sin egen kompis. Han viste frem et bilde av et isfjell, som et symbol på alle de plagene som lå og lurte under alt det åpenbare etter en slik hendelse, som også trengte oppmerksomhet og rehabilitering. «Jeg trengte konkrete råd av folk som forstod hvilke prosesser jeg var gjennom!» fortalte Marius.

Du ser ikke hele isfjell når du raser forbi i en RIB i 40 knop eller speider i horisonten fordi du drømmer om å se en hval, du må dykke under overflaten.

Det som er helt sikkert, er at jeg møtte svært mange engasjerte og flinke fagfolk på konferansen. Jeg ser kommuner som går sammen og finner gode løsninger på tvers av kommunegrenser og vi hører om innovative tiltak for å bedre samhandling og kommunikasjon.

Jeg har trua på fremtiden, men som vanlig er noen skjær i sjøen og det største skjæret er etter min mening de finansieringsordningene som legges til grunn for offentlige helsetjenester. Det bør vi klare å navigere oss rundt. Jeg har trua på at kommunene kan få til rehabilitering med klinisk blikk, men det fordrer, for de fleste, interkommunalt samarbeid og tett dialog med spesialisthelsetjenesten. Først og fremst kan vi ikke se på rehabiliteringsforløp som et kronologisk forløp, der kommunen tar over etter spesialistene. Det må være dynamikk. Det vil oppstå ulike behov i de ulike fasene i et rehabiliteringsforløp. Jeg syns vi skal stokke litt om på Rehabiliteringspyramiden og gjøre det til en «R» for Rehabilitering.. Vi er avhengig av et samspill for å få til helhetlige rehabiliteringsforløp. I de fleste tilfeller er det ikke et «enten det ene eller det andre»! Det må være kort vei til samarbeid og gode rutiner for å opprette kontakt og følge opp brukeren på en felles arena. Poliklinikker og ambulante tjenester fra spesialisthelsetjenesten er supre tiltak som skaper gode muligheter for en slik felles arena. Spesialisthelsetjenesten skal være en aktiv deltaker i kommunale rehabiliteringsforløp, på samme måte som kommunen må være en aktiv deltaker i rehabiliteringsforløp i spesialisthelsetjenesten.

Høres jo veldig lett ut, så da er det vel bare å iverksette da!?

Ole Martin Stamland

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus