Rehabilitering, rehabilitering eller rehabilitering?

Habilitering, Rehabilitering, Lungerehabilitering, Kreftrehabilitering, Primærrehabilitering, Sekundærrehabilitering, Akuttrehabilitering, Hjemmerehabilitering, Hverdagsrehabilitering, Spesialistrehabilitering, Kompleks rehabilitering, Enkel rehabilitering, Voksenhabilitering, Forebyggende helsearbeid, Hjerterehabilitering, Aktiv omsorg, Hofterehabilitering, Medisinsk rehabilitering, Sosial rehabilitering, Psykososial rehabilitering, Rusrehabilitering, Ettervern, Opptrening, Attføring, Arbeidsrettet rehabilitering, Recovery, Mestring…

Blogg

Er skogen blitt borte bak alle trærne?

Her om dagen dukket det opp en invitasjon til «Nasjonal konferanse for uterehabilitering», mer informasjon kunne jeg finne på www.uterehabilitering.no. Jeg er jo en nysgjerrig type, så dette fikk meg til å sjekke nettsiden, men også å reflektere litt rundt dette med rehabiliteringens utvikling. Jeg har i tidligere innlegg hyllet den rehabiliteringsentusiasmen som markeres med bløtkakebilder på facebook, og er fortsatt nysgjerrig på om det er blitt flere kaker i Suldal, men hva er egentlig rehabilitering og finnes borterehabilitering som et alternativ til hjemmerehabilitering? Helligdagsrehabilitering som et alternativ til hverdagsrehabilitering? Eller innerehabilitering som et alternativ til uterehabilitering? Hva vi trenger av rehabiliteringstilbud er kanskje vanskelig å finne et fasitsvar på, men jeg og flere med meg uttrykker i alle fall noe forvirring som en følge av alle disse begrepene.

I St. mld 21 (1998-99) Ansvar og meistring, kan vi lese følgende: «Ulike faggrupper og sektorar har hatt si eiga forståing av og tilnærming til rehabiliteringsomgrepet. Manglande felles forståing har skapt problem for den operative verksemda; for kommunikasjon og samarbeid mellom aktørane; for utvikling av felles mål rundt den enkelte brukar; for planlegging og organisering av verksemda; og for oppfølging på lokalt nivå av signal gitt frå sentralt hald.»

Det er jo en stund siden denne stortingsmeldingen kom, men hvor langt har vi kommet?

St. mld 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet: «Et annet område med utfordringer er habilitering/rehabilitering. Det er ulike oppfatninger av hva rehabilitering er, uklarheter knyttet til ansvarsforhold mellom nivåene og for lav kapasitet og kompetanse i tjenestene.»

Dette får meg til å undre, hva er det med denne rehabiliteringen som er så vanskelig å enes om? 

Rehabiliteringsbegrepet i medisinsk perspektiv er relativt ferskt i Norge. På 1950 tallet ble begrepet attføring lansert, etter hvert skilte man mellom medisinsk attføring og yrkesrettet attføring. Internasjonalt hadde man begynt å bruke begrepet rehabilitering og siden mange medisinere forholder seg til internasjonale miljøer, ble rehabilitering gradvis innført. I St. mld. Nr 39 (1991-92) blir et skille mellom attføring, som yrkesrettet og et ansvar under Arbeidsdirektoratet, og rehabilitering, som medisinsk og et ansvar under helsetjenesten, foreslått.(Normann, Sandvin og Thommesen, 2003, «Om rehabilitering – Mot en helhetlig og felles forståelse», Kommuneforlaget)

Som de fleste nordmenn bruker jeg OL på Lillehammer som et utgangspunkt for tidsberegning, og det var altså på den tiden dette ble mer formalisert i denne begrepsformen. «Rehabiliteringsmeldingen» kom i 1999, og for første gang samlet man begrepet rehabilitering som et virksomhetsområde. 1. juli 2001 trådte forskrift om habilitering og rehabilitering i kraft. I denne forskriften fant man følgende definisjon på rehabilitering: «Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemiddel, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.»   

I boken til Normann, Sandvin og Thommesen «Om rehabilitering – Mot en helhetlig og felles forståelse» fra 2003, finner man følgende presisering rundt definisjon av rehabilitering: «En kan si at rehabilitering ikke kan erstatte eller være et alternativ til pleie og omsorg, men at rehabilitering integrerer og koordinerer ulike nødvendige innsatser, inklusive pleie og/eller omsorg der det er behov for det.»

På oppdrag for Helsedirektoratet har Rambøll undersøkt hvilket tilbud som finnes av hab- og rehabilitering. I deres rapport fra 2014 finner man tilsvarende presisering: «Ettersom målgruppene for habilitering- og rehabiliteringstjenester er stor, er det nødvendig å foreta noen avgrensninger. En tydelig avgrensning, er at habilitering og rehabilitering innebærer at flere tjenester settes sammen til et helhetlig tilbud. En enkelt tjeneste, selv om denne har som mål å gjenvinne funksjon, er dermed ikke å anse som rehabilitering. Opptrening, forstått som enkeltstående treningstiltak, er funksjonstrening som ikke nødvendigvis fordrer koordinert opp-følging over en antatt tidsperiode. Målrettete treningstiltak inngår imidlertid ofte som en del av et rehabiliteringsforløp.»

Dette er også beskrevet i St. mld 29 (2012-2013) Morgendagens omsorg: «Det er et mål både for den enkelte og samfunnet å utnytte de ressurser, evner og muligheter brukerne selv har for mestre hverdagen. Derfor må habilitering og rehabilitering være en naturlig og sentral del av all omsorg og pleie. Det ligger et rehabiliterende element i all god behandling.»

Det virker altså som ordlyden i fagbøker og overordnede føringer er ganske lik, men er vi blitt noe mer enig med årene? Jeg fulgte spent debatten på Stortinget, der man behandlet et forslag om lovpålagt fysioterapikompetanse på sykehjem. Slik jeg forstod debatten, handlet dette blant annet om å ha et rehabiliteringstilbud til sykehjemsbeboere. Jeg hørte i alle fall ordet rehabilitering bli nevnt i de fleste innlegg fra talerstolen, men hva er det egentlig de snakket om? Selvsagt skal alle borgere med behov for rehabilitering motta dette på en forsvarlig og hensiktsmessig måte uavhengig av bosted, men er en kontorplassering og daglig oppmøte av en bestemt yrkesgruppe på en bestemt arbeidsplass avgjørende for å tilby individuelt tilpasset rehabilitering ut i fra den enkeltes målsetting og behov? I stedet for rehabilitering, som en slags tjeneste til sykehjemsbeboere, snakker vi kanskje om behov for meningsfull aktivitet, trening som forebygging, sosiale møteplasser og helsefremming på sykehjem? Det er jo ingen som ikke er enig i at dette er viktig for alle mennesker, uavhengig av hvor man bor. På Fysioterapeutens facebookside så jeg her om dagen et innlegg: «Internasjonal forskergruppe anbefaler bruk av fysioterapeuter for å øke fysisk aktivitet blant sykehjemsbeboere.»  Dette fenger jo oss, men hva var det egentlig som stod i forskningen? Jeg leste rapporten og fant igjen ordlyden i ett av seks forslag for å øke aktivitetsnivået hos beboere på sykehjem. Fritt oversatt stod det følgende: «Fysio- eller ergoterapeuter, eller andre ansatte på sykehjemmet, bør organisere gruppeaktiviteter som er motiverende og hyggelige. Eksempel på aktiviteter som kan implmenteres er å etablere grupper som kan utføre hagearbeid, danse eller gå turer i grønne nærområder rundt sykehjemmet.» (Recommendations on Physical Activity and Exercise for Older Adults Living in Long-term Care facilities: A taskforce report, Barreto PS, Morley JE, Chodzko-Zajko W et al, 2016)Dette er det jo ikke vanskelig å være enig i, som fine tiltak, men om det i seg selv er rehabilitering, eller om alle som er med på disse tiltakene har behov for rehabilitering, er muligens en annen sak?

Hvor skal så veien gå? Jeg vil nok en gang påpeke at profesjoners kamp om å posisjonere seg for profesjonens skyld eller for å hevde sin grunn, må vike for et fokus på pasientens behov. Vi må ikke innovere for innovasjonens skyld. Rehabilitering eller ikke rehabilitering, det er spørsmålet! I all rehabilitering har brukermedvirkning og den individuelle tilnærmingen en sentral plass. Målgruppen og arenaer for tilbudet, vil selvsagt styre både hvilken fagkompetanse som er nødvendig og hvilke samarbeidspartnere som er naturlig å involvere, og det å finne på egennavn er lurt i forhold identitet og engasjement, men det er et stort «men» og enda større «OBS» her. En utstrakt bruk av egennavn på tjenester som i stor grad likner på hverandre eller er overlappende kan forvirre mer enn det hjelper. Jeg opplever at pasienter og fagpersoner sliter med å navigere i et mylder av rettigheter og tjenestetilbud som allerede finnes. Kanskje må vi hogge noen trær så vi igjen ser skogen?

Ole M Stamland

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus