Jeg er ikke tjukk i hue…

«Jeg er ikke tjukk i hue, jeg er tjukk i kroppen!» Dette utsagnet kom fra en tilhører til en presentasjon jeg hadde om trening og aktivitet for en stund i siden. Jeg har brukt dette sitatet flere ganger i ettertid, og mener selv at det sier ganske mye.

Blogg

Det er et stort fokus på trening som medisin, og blant annet har medisinstudenter ropt opp om mer kompetanse på området. Det er supert! Jeg blir allikevel skeptisk når jeg leser mye av det som ytres og skrives. Leger skal bli flinkere til «å kalle en spade for en spade», «ta tak i elefanten i rommet», «realitetsorientere pasienter om hvor farlig de lever» osv. Avisene er fulle av artikler om hvor aktiv du må være for å leve noen år lengre eller hvor mange år du korter ned av livet ditt ved å spise det ene eller det andre. Selv Helsedirektoratet har i sine anbefalinger et skremmende fokus på alle sykdommer og fordervelse man får ved en inaktiv livsstil. Er dette veien å gå?

En konsekvens av et ukritisk fokus på å konfrontere overvektige med at det er mer aktivitet og sunt kosthold som gjelder, er nettopp hvor stigmatiserende dette er. «Alle» vet at det er dumt å spise pølser til middag akkompagnert av en liter cola etterfulgt av en kveld på sofaen. Det kan være et sammensatt bilde bak et overvektig ytre, og som regel mange grunner til at man er inaktiv og spiser usunt. Det blir litt overfladisk og snevert å tro at løsningen er å måle KMI sammen med et alvorsord på legekontoret, instruksjon i treningsprogrammer og rådgivning i sunt kosthold! De fleste vet utmerket godt hva som er sunn livsstil og hva som skal til for å oppnå en sunnere kropp.

Hva skal til da? I tillegg til skremselspropaganda blir det lagt opp til en slags tvang. Det blir vanskeligere å velge bilen som fremkomstmiddel gjennom innføring av bomringer, redusert anledning til å parkere, dyrere usunn mat osv. Motivasjonsfaktorer som finere sykkelveier og kampanjer som «Sykle til jobben» er fine tiltak, men er dette nok? Tja, for mange er nok dette fine tiltak som fungerer. Min egen erfaring er at det er lettere å velge sykkelen til jobb når jeg må passere en bomring og parkeringen koster penger, men om det gir varige endringer og om det er tilstrekkelig for alle, er jeg sterkt tvilende til. Dette er nok tiltak som kan fungere godt som forebygging, men som tiltak i forhold til en gruppe som allerede er overvektige, er jeg usikker på om det er tilstrekkelig.

Selvsagt er det viktig at legen og helsepersonell adresserer overvekt som et helseproblem for den enkelte pasient, men dette bør etterfølges av tilbud om oppfølging i en endringsprosess. Det er veiledning og støtte i slike endringsprosesser som er viktig. Det å endre adferd er krevende, og når denne adferdsendringen i tillegg innebærer å endre vaner i forhold til kosthold og aktivitet, kan vi tenke oss at slike livsstilsendringer er enda mer krevende. Arenaen og oppfølgingen lik det som tilbys på Frisklivssentraler, er etter min mening et av de bedre tiltakene. På Frisklivssentraler finnes kompetanse på langt mer enn trening og kosthold. De fleste frisklivssentraler tilbyr kurs i depresjonsmestring, røykeslutt- og søvnmestringskurs, det benyttes metoder som Motiverende Intervju og ikke minst tilbys et sosialt felleskap som støtte i prosessen. Nettopp det at det er tilbud formet som en prosess, er også vesentlig. Det ligger allerede føringer og forventninger om et tilbud gitt i en periode som skal føre til varig endring.

Kanskje har vi noe å lære av debatten og erfaringene som er gjort rundt hverdagsrehabilitering? Fokuset i det som ofte kalles hverdagsrehabilitering har vært mestring av egen hverdag. Brukeren skal få støtte og veiledning til aktivt å ta del i rehabiliteringsprosessen og etablere gode vaner for aktivitet som man skal mestre selv. Hverdagsrehabilitering har i mange kommuner vokst videre til å handle om hverdagsmestring. Fra å være en satsing som opprinnelig handlet om en pasientgruppe med «mindre omfattende behov for rehabilitering», ser vi at flere kommuner bruker begrepet videre og favner flere målgrupper.

Om det ikke er et mål at det skal fattes vedtak om hverdagsrehabilitering i forhold til overvektige, kan det allikevel være interessant å høste av erfaringene når det gjelder å mestre sin egen hverdag, med de utfordringer den måtte ha. Som jeg har skrevet i andre blogginnlegg må vi fri oss fra kompetansekamp, og fokusere på hva vi ønsker å oppnå for pasienten. Det er nødvendig for å lykkes med å få til en økt satsing på dette området.  Vi må definere målet før vi planlegger veien. Målet er et sunt og aktivt liv, hvordan skal vi klare det?

Det er liten tvil om at fysioterapeuter har mye kompetanse til å bidra inn i slike prosesser, men jeg opplever at man av og til ukritisk mener dette er kompetanse alle fysioterapeuter har. Kompetanse innen slike endringsprosesser er ikke noe vi er eksperter på gjennom vår grunnutdanning, slik jeg ser det. Vi må anerkjenne de som faktisk har kompetansen og jobbe for gode kurs- og videreutdanningstilbud innen adferdsendring og/eller lærings- og mestringsarbeid. Jeg mener dette er avgjørende kompetanse som må komme i tillegg til kompetanse innen trening og kosthold. Vi må fokusere på hva vi ønsker å oppnå for pasienten, tilegne oss kompetanse eller legge til rette for nødvendig kompetanseheving. Deretter må vi jobbe for et godt tilbud til det beste for pasientene og samfunnet.

Poenget mitt er at vi må tenke bredere enn å tro at realitetsorientering om egen KMIog opplysning om trening og kosthold er veien å gå for å få bukt med overvektsproblematikk. En tverrfaglig innsats på arenaer som Frisklivssentraler med stort fokus på prosess og endringsarbeid, er etter min mening riktige tiltak. Dette må selvsagt komme i tillegg til fortsatt fokus på et bredt og dedikert folkehelsearbeid og annet helsefremmende arbeid som viktige forebyggende tiltak.

Til slutt vil jeg gjerne sitere en venn og tidligere kollega av meg som heter Andreas Lycke. På sin facebookside, Lyckelivet, skrev han for ikke så lenge siden:
 
«Vissheten om at du kanskje lever noen år lengre gjør ikke at du kommer deg ut og er aktiv i dag, i morgen, dagen etter det og neste uke. Du kommer deg ut i dag fordi det gjør dagen i dag bedre!»