En gang fysioterapeut – alltid fysioterapeut?

Jeg er fysioterapeut på bunn, pleier jeg å si. Jeg er en av de mange som har en autorisasjon som fysioterapeut, men som har praktisert svært lite pasientrettet oppfølging. Jeg har videreutdanning innen ledelse og administrasjon, og det meste av min yrkeserfaring som leder i privat og offentlig virksomhet. Så er spørsmålet da: Er jeg egentlig fysioterapeut? 

Blogg

Jeg er nemlig litt forundret over at når man først har fått en autorisasjon som fysioterapeut, har man den til fylte 80 år. Slik er det for øvrig også for de 28 andre helseprofesjonene som er underlagt autorisasjon for helsepersonell. Pasienten har en tillit til at vi som autorisert helsepersonell har god faglig kompetanse og iverksetter tiltak som fungerer og er forsvarlig, men er autorisasjon i seg selv et kvalitetsstempel? Vårt virke er underlagt Helsepersonelloven, og spesielt viktig er § 4, der krav til forsvarlighet omtales. Den enkelte har et stort ansvar selv, men hva er egentlig forsvarlig fysioterapi - og har vi en lik og felles oppfatning av det? 

Faglig beredt

Mange av helseprofesjonene har ikke noe reelt alternativ til å være ansatt i en større organisasjon, så der vil arbeidsgiver i tillegg til den enkelte, ha en nøkkelfunksjon for å vurdere kompetansen og kvalitetssikre prosedyrer og med det, kvalitet og forsvarlighet. For noen faggrupper, for eksempel fysioterapeuter og leger som kan jobbe selvstendig, er det i stor grad overlatt til den enkelte å vurdere om man er faglig skikket til å utøve forsvarlig praksis. Som fysioterapeut kan jeg altså dypdykke ned i alt annet enn faget fysioterapi gjennom et langt yrkesliv, men formelt sett kan jeg fint bruke tittelen og autorisasjonen i en liten bigeskjeft ved siden av pensjonen når den tid kommer. Om jeg da egentlig er beredt til det, er nok en helt annen sak. 

Faglig beredt

Autorisasjon – en verdifull skatt

Jeg er overbevist om at de fleste fysioterapeuter, og helsepersonell for øvrig, stiller store krav til seg selv og etterstreber god faglig praksis, men slik autorisasjonsordningen fungerer er det lite overordnede krav som stilles for å bruke autorisasjonstittelen. Dersom du er utdannet som regnskapsfører kan du også bli autorisert, men for å beholde autorisasjonen er det formelle krav til kontinuerlig etterutdanning. Dette er regulert i Forskrift om autorisasjon av regnskapsførere § 4-1 Krav til etterutdanning: «Autorisert regnskapsfører skal til enhver tid kunne dokumentere minst 77 timer etterutdanning i løpet av de tre foregående kalenderår.» De jobber jo «bare» med tall, vi jobber med folks liv og helse! Burde det ikke vært motsatt, altså strengere eller i det minste like strengt for helsepersonell å kunne bruke tittel og autorisasjon? 

En verdifull skatt

Kunnskapsbasert praksis

Kunnskapsbasert praksis består av å ta faglige vurderinger basert på forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens kunnskap (ønsker og behov). Gjør man en liten spørreundersøkelse blant helsepersonell tror jeg de fleste svarer at de jobber kunnskapsbasert. Men hvordan vet man det? Er du sikker på at ikke nyere forskning er kommet på banen og strider mot din daglige praksis? Spesielt utfordrende må det være for de mange som jobber alene og ikke er en del av et bredt faglig arbeidsmiljø i hverdagen. Vi har nok stålkontroll på egen kunnskapsnavle, men det er kanskje lurt å titte opp i ny og ne!

Hverdagens vante gange

Grace Hopper var en av dataverdenens pionerer på 50-, 60- og 70-tallet. Hun sa en gang at det farligste vi kan si er; «Slik har vi alltid gjort det!» Det er noe trygt og komfortabelt med å fortsette med det vi alltid har gjort, det funker vel greit det? Studier har vist at det kan ta opp til 17 år før forskning blir implementert i praksis. Det finnes også studier som sier noe om at en del av de tiltakene vi gjør, fungerer ikke, noen kan til og med medføre en risiko for pasienten. Slike forskningsresultater er nok satt på spissen, men det er liten tvil om at det kan ta lang tid før forskning anvendes i klinisk praksis. Det må være et tegn på at det å delta på kurs i seg selv ikke er nok. Vi må fokusere på prosessene med å anvende lærdommen i daglig klinisk praksis. «Kunnskapstranslasjon» er en av flere betegnelser på prosessen med å omstille forskningsbasert kunnskap til daglig praksis. Hvor gode er vi på det? Har vi struktur og gode rutiner for å være aktive kunnskapstranslatører? Jeg tror ikke det, jeg tror mange av oss blir litt «lost in translation». 

Forskningens kurs

Jeg leste også med interesse Wenche Schrøder Bjorbækmo sin fagkronikk i Fysioterapeuten 9/2014, der hun påpeker hvor viktig det er at også forskningen ser på klinisk praksis som drivkraft og kilde for forskning, ikke bare noe som skal disiplineres av forskningen.  Det i seg selv er trolig en avgjørende faktor for at vi får god forskning som er anvendbar i daglig klinisk praksis. Det er viktig at ikke forskningen setter kursen bort fra det praktiske faget.

 «En gang speider – alltid speider!» er kanskje en retorikk speiderne bør ha for seg selv? Jeg har fortsatt litt oksygen på ryggen og klarer meg fint som fysioterapeut på bunn i min stilling. For en kliniker er det nok en god ide å stige til overflaten og fylle på tankene av og til, men det er ikke nok i seg selv. Det er kunnskapsbasert klinisk praksis som er målet. Det å følge med på fag og forskning er en viktig del av dette, men hele essensen er jo da altså å omstille det til, nettopp: praksis. 

Ole Martin Stamland, fysioterapeut «på bunn».

Innlegget er også publisert som debattinnlegg i Fysioterapeuten 8/2017. 

» Vis regler for kommentarer

Regler for kommentarer

  1. Diskuter sak, ikke person, og skriv helst under med fullt navn.
  2. Fysioterapeuten har redaktøransvar for alt som publiseres.
  3. Rasistiske, sjikanerende og andre uønskede innlegg vil bli fjernet.
  4. Meld gjerne fra om innlegg du synes er upassende til fysioterapeuten@fysio.no
Kommentarer ved hjelp av Disqus